En helvetese båttur tok oss til et nytt paradis!
I dag dro vi fra Gili T, trist å forlate den koselige øya
der den hinsides trafikken fra Jakarta og Bali vart milevis unna. Her beveget
folk seg gående, med sykkel eller i hest og vogn. Slike steder er herlige! Bare
ett motorisert fremkomstmiddel så vi, det var en femårig jente på en elektrisk
sykkel, selvfølgelig med begge lillesøstrene på i tillegg. Men i dag, var altså
tida her forbi. Vi sjekket ut av Kidi’z family hotel og vår hjelpsomme gutt tok
vare på bagasjen, mens vi la oss til nok en dag med steking på stranda.
Ingenting å si på hjelpsomheten, men det er kanskje vårt tålmod som ikke er
helt indonesisk enda… Marit tok ut penger for å betale hotellet, og i samme
slengen booket båtturen over til Lombok. Ganske så dyrt, og vår hjelpsomme gutt
syntes vi var teite som betalte så mye, da han kunne fortelle at vi bare kunne
ta en public boat myyyye billigere.
Jaja, det er jo fortsatt ikke veldig dyrt
her, så vi kjørte på. Siden vi ville ha en dag i sola på Gili tok vi ikke båt
før kl. 17.00. Vi møtte opp som avtalt 16.30 og Bjerkås begynte å akkedere på prisen,
men når det viste seg at siste båten til Senggigi hadde gått for flere timer
siden og at de hadde fikset en egen bil til oss fra havna vi kom til var det
greit. Dvs, helt til båten gikk. Vår hjelpsomme gutt som alltid kommer med gode
tips etter at vi allerede har tatt affære selv, nevnte vel noe om at vi burde
tatt en tidligere båt fordi det er mange som tar den siste…
Bak denne jenta ser dere hvilken type båt vi var på tur med...
En hel drøss med mennesker skulle om bord på den relativt
lille båten… Vi manøvrerte oss om bor med stor sekk foran og liten bak, praktisk
når du forflytter deg, upraktisk når du skal om bord på en båt som ligger i
vannkanten på stranda. Den ene av mannskapet pekte og snakket indonesisk til
Marit og forventet at dette måtte hun forstå, gjentok samme strofe opp til
flere ganger, før lyse gikk opp og den lille sekken ble satt på gulvet. Vi
måtte gjøre rom for flere på vår side av båten. Den eneste som tok hintet var
naturligvis ei lita, tynn asiatisk jente som kom og satte seg på vår side.
Akkurat som hun skulle klare å utgjøre så mye av feilbalansen… Vel, karen mente
at det holdt og vi startet vår ferd til Lombok. Vind utløste bølger og med litt
hjelp av andre båter ble bølgende enda litt større. Vi gynget fra side til
side, mens motoren økte i takten… Økte gjorde også gyngingen!! Vannet slo over
kanten og vi var på håret til å under på begge sider! Dette er båtturen fra
helvete!! Dette går faktisk ikke, vi er for mange, bølgene for store… Vel, vannet
er varmt da. Kanskje det er her passet skal bli igjen, et sted på havets bunn…?
Vi kan jo svømme, så det er ikke noe stress, men all bagasje, penger og pass er
jo kjekt å ha. Det blir så mye ekstra stress uten det… Vi snakket om at karene
på båten hadde kjørt denne ruta flere ganger daglig, i sikkert utrolig mange år.
Det går sikkert bra. Den asiatiske backpackerjenta snur seg mot Marit og spør “Are
we safe?”. Svare kom kontant “I’m not sure, I don’t feel safe…” Akkurat hva
jenta ville høre, antakeligvis.
Det er bedre med båtulykke enn en flyulykke da, konkluderer Maren. Samtidig som
hun mener at dette må være verre enn bussturen over fjella i Bolivia. Vannet
begynte å roe seg litt, vi fikk fortsatt noen bølger i trynet, men vi hadde
ikke ei bølge på tur nedover ryggen i alle fall…. Etter hvert ble det stadig
roligere, og vi konkluderte med at bussturen i Bolivia var nok verre, i vannet
her kunne vi svømme, i de boliviske fjell var veien rast bort og bussen dinglet
på vei ned i en dyp dal.
Selv om vi trodde båtturen kom til å bli uutholdelig lang,
evt alternativet som var verre, kom vi oss heldigvis trygt over. Der ventet en
sjåfør på oss, en skikkelig happy type. Han og kompisen skulle kjøre oss videre
i en relativt fin og stor bil. Han la sekkene baki og satte på partymusikken
sin. Gangnamstyle remix var tydeligvis favoritten, men vi hørte også flere. Båtturen
hadde ikke slått oss ut med sjøsyke, bare nervene som fikk kjørt seg litt, men
når partyplata i bilen kom til sporet med dub-step advarte Maren “ikke spy i
bilen nå da Marit…” Dubstep gjør Marit fysisk dårlig. Sånn er det bare. Men det
gikk bra, og det var nesten gledelig å få litt Gangnamstyle igjen.
Etter 30-40 minutter var vi fremme i Senggigi, sola var på
tur ned i havet og en liten sprett av en hotellansatt tilbød seg å bære Marens
sekk opp til den flotte bungalowen vi hadde fått. Etter tusen trappetrinn og
flash-back til inkaturen vår i Peru var vi endelig fremme. Balkong med
havutsikt, basseng på hotellet, en dusj som gav oss følelsen av å faktisk bli
rene, AC, flatskjerm, minibar og ikke minst en king size dobbeltseng med
storlaken på; akkurat som vi liker det! Her kan vi trives! Så gleder vi oss å
se stedet i dagslys i morgen!
Dagene på Gili har som sagt vært herlige. Avslapping og et
utrolig ubekymra liv. Vi har sett noen fotballkamper, som ikke starter før
00.00 og 04.00 her, det har vel blitt flest midnattskamper kan vi innrømme. Vi
har vært på snorkling og også utforsket de to andre Giliøyene. På Kidi’s fikk
vi servert bananpannekaker til frokost og dagen på stranda har alltid startet
med en banansmoothie. Banan er undervurdert folkens.
Kvartfinalen så vi selvfølgelig, selv om den gitt kl. 04.00. Nå er det bare trist, resten av turen var lagt opp til at vi skulle se Brasil i finalen når vi kom tilbake til Jakarta...
På snorkling så vi mange kule fisker:
Vi antok at grunnformen var såpass bra at taktikken å hvile seg i form ville fungere utmerket, da vi bestemte oss for å ta en sykkeltur rundt øya. En fantastisk fin tur! Etter å ha trasket en veistubb med mye sand, kjente vi at taktikken hadde slått feil og vi innvilget oss en liten pause. Kjøpte hver vår kokosnøtt og nøt den startende solnedgangen nede på stranden. Idyll! Deretter tråkket vi på, det var nye krefter nå. De mest romantiske hoteller var å finne rundt om på øya, store fine bungalower, luksuspregede hoteller med egne basseng og sjøen 10 skritt unna. Etter et stykke var sola kommet langt ned og vi tok en liten pit-stop, Maren var sulten og vi stoppet for middag. Ble ikke den alt for effektive turen, men inntrykkene av ku, geit og hest, solnedgang, strand og lykke var verd å få med seg. Vi satt der ei stund, det ble veldig mørkt og vi syklet videre. Når vi kom opp hovedgata igjen var det fortsatt mørkt. Nok et strømbrudd… Forhåpentligvis ikke like langvarig som det vi hadde natta før, da aircondition stoppet i to-tida og ikke virket igjen før langt ut på neste dag. Strøm brudd er relativt vanlig, mange hadde aggregat, men ikke Kidi’s. Det ble nok ei natt uten søvn…
Sykkeltur rundt Gili T:
Til Marte. Fra Maren & Marit
Maren har fått ei hel natts søvn så langt! Takket være ei
lita forkjølelse var formen slapp, og søvnen kom. Marit venter fortsatt i spenning
på om det kan bli ei hel natt med soving snart… Om strømmen ikke funket hadde
vi uansett ikke de beste forutsetninger god søvn. Ikke bare jet leg, men på
hver side av hotellet var det bygningsarbeid, de starter tidligere. Og 50 meter
fra oss var moskeen, og vi var altså relativt nær høytalerne som skulle bringe
bønnen utover hele øya… Kl. 05.00 er første bønn i gang: “Allaaaaaaaaaaah akbar!”
ljomer utover. Dette skjer 5 ganger daglig, men akkurat han som har fått
5-vakta er overentusiastisk i jobben sin noe som gjenspeiler seg i lydnivået
som er det klart høyeste gjennom døgnet. Vi er såpass inn i rutinen, at en
konvertering kan være like rundt hjørnet.
Ellers:
Piratene på Gili T har verdens beste pizza.
Lykke var stor da vi fant Taco corner!
Vi har snubla i x antall båtfortøyninger.
Vi har bada i båtbensin.
Vi er litt smågroggy, men Maren har funnet magiske midler.
Vi er dødsskuffa over at Brasil ble sendt så grundig på hue og rævva ut av VM…
Vi har tre dager her på Senggigi før neste båttur…
Hadde lunsjdate med denne kompisen i går.
I Indonesia selger de bensin på 1litersflasker!
Vi har vært på Silentparty! Tre kanaler med ulik musikk, du velger selv hvilken du vil høre på, da blir det funny på dansegulvet... ;)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar