bye bye indo, we love u!

Da nærmer turen seg slutten… Bare hjemreisen igjen. Fly fra Jakarta til Hong Kong til London til Gardermoen.

Plana vi la ut i forrige blogginnlegg ble ikke helt som skrevet, kan man si. Lykken var stor over å endelig finne sushi, meeeeen lykken var ikke like stor dagen derpå… Kl 06.00 hadde kroppen til Maren fått sushien godt ned i tarmene og kroppen viste seg å være relativt lite fornøyd med måltidet dagen før… Dermed måtte Maren tilbringe dagen på rommet, nærmere bestemt på skåla, mens Marit lå ute ved bassengkanten og nippet til en paraplydrink. Båten vi skulle ta på ettermiddagen utgikk, og vi hotellet med både basseng og treningsrom i Bali ble betalt og fikk stå i fred. Det ble i stede ei ekstra natt på Lombok. Vel, ikke akkurat det verste stedet å strande for en ekstra dag. Maren holdt seg inne med masse air condition, Marit holdt seg ute i stekende sol. Dermed var oppskrifta lagt for at natta skulle bringe ei heftig forkjølelse på den ene, mens loff, banan, vann og kulltabletter fikk gjøre jobben på den andre.
På natta begynte det å regne, noe så vanvittig. Det viste seg, i følge hotellnaboen at det skulle regne hele uka, men det hadde tydeligvis samlet opp alt til denne natta i stede. Neste morgenvar vi klare på havna klokka 08.00, stabil mage uten mat og rennende nese med vond hals. I løpet av båtturen tok det til å regne igjen, så vi var enige om at dette var i grunnen en mye mer fornuftig dag å bruke på reising.
Vi kom oss etter hvert til flyplassen og denne gangen leverte Citilink varene både når det tok av og når vi landet. Rett og slett en behagelig reise med et av de indonesiske flyselskapene. Godt fornøyd med det.
I Jakarta ventet hotellet på oss, Citi M hotell er for øvrig et hotell taxisjåførene her ikke vet hvor ligger. Så det ble ganske seint før vi kom frem. Vi har tatt taxi utrolig mange ganger her, samme leksa hver gang; sjåførene må stoppe over alt for å spørre folk om de vet veien. Vel, vel, vi kommer da i alle fall frem.
Da bassenget viste seg å være en skuffelse, på tross av at det var to og de var store. Rengjøring og solsenger hadde de ikke hørt om. Vi leste litt på nettet og fant ut at vi kunne stikke på et av de andre hotellene  for å betale solsenger og nyte en dag ved bassengkanten. Vi valgte Grand Hyatt. Sjekk det gjerne. Dette er et luksushotell uten sidestykke her i Jakarta. Vi ble sluppet av utenfor, etter at taxien ble stoppet på tur inn for å gjennom en sikkerhetskontroll av bagasjerommet. Deretter ble sekkene våre scannet i inngangen og vi gikk gjennom noe som aller mest minnet om sikkerhetskontroll på en flyplass. Så tasset vi inn på hotellet. Iført sandaler shorts og bikini. Gikk de store trappene og var klare for å betale for oss, og skjønte egentlig at dette var veldig antrekket for dress og drakter, ikke bikini og sandaler… “Bassenget er kun for hotellets gjester”, var svaret. Men dama skjønte hva vi var ute etter, og hun sendte oss med luksustaxi til badeland! Hurra! Så vi camperte på badeland hele dagen! Et gigantisk anlegg, som vi hadde helt for oss selv frem til klokka tre. Tenke seg til, et helt badeland alene! Fantastisk! Solsengene ble flyttet frem i sola ved bassengkanten på et av de mange bassengene og der lå vi. Deilig!
Neste dag var det meldt regn, så shopping var løsninga. Det ble ikke regn, men Marit var innstilt på shopping, så hun tok turen til et av de mange gigantiske kjøpesentrene. Det kryr virkelig av dem! Maren tok turen til fiskemarkedet. Maren møtte en stank som gav brekninger, men siden bakteriefloraen i magen var back to normal ble det med brekninger denne gangen. På vandringen blant bord med fisk som lå i solsteiken, store søppelhauger og noen skrøpelige hus fant hun familier, mere fisk og slumområder som ikke var noe særlig. Bilder kommer.
Resten av dagen har gått med til litt småfarting og pakking. Nå venter vi bare på at det skal bli onsdag 16.juli og hjemreise, slik at vi kommer oss opp til Eidsbugarden på Vinjerock i tide!
I gårkveld var vi for øvrig på en liten runde helt sør i byen. 23 km fra hotellet vårt. En taxitur som kan ta nesten 2 timer. Heldigvis gikk det radig og tok litt over en halvtime. Trafikken her er tettpakka. Det kryr av biler, busser, tuk-tuker og mopeder. Helt crazy! Taxiene vi har tatt har aldri hatt høyere fart enn max 70 km/t, det er ikke mulig å kjøre fortere her, trafikken stopper stadig og krabber seg videre…
Nå er bæsjen mer fast, hosten litt løsere og vi er klare for Norge igjen. Skulle definitivt hatt lengre tid her, men sånn ble det ikke. Da må vi vel bare komme tilbake en annen gang…
Takk for nå Indonesia!