Forlater Kuta og Bali

Juhu! I går kom sekken til Maren endelig frem! Det vil si, tre dager uten sekk, men hva gjør vel det når Kuta er full av surfshops? Nei, det går faktisk helt fint det. Lykken var stor og gjensynsgleden ubeskrivelig, på tross av at speilreflekskameraet øverst i sekken var borte da… Ja, det var for øvrig laderen også, men det er jo like greit, Maren trenger ikke laderen når hun ikke har kamera. Laderen til kompaktkamera lå igjen, så det var jo kjekt, for den laderen trenger hun faktisk.

Ohana hotel, Kuta!

Vi har altså gjort det obligatoriske i Kuta; handla i surfebutikker og ikke minst surfa. For å få en større variasjon enn fried rice og fried nudles har vi også tatt turen innom Hard Rock cafe Bali og til vår store glede fant vi sushirestaurant.

Å kalle det surfing er litt rart, du bruker jo faktisk det aller meste av tiden til å padle deg ut og vente på ei bra bølge...

Bølga er over... Men når en først har kommet seg på ei, kan en like gjerne stå der å se awesome ut så lenge det går.

Uuuuuuut mot havet med Bjerkås.

Marit og Bolla nyter strandlivet

Vi fant også en reggaebar forresten. Stoppe innom der ei stund, men var litt skuffet over at kveldens liveband var mest opptatt av rock. Ikke det verste å få servert, men hvor ble det av reggaemusikken vi var ute etter? Denne befant seg ned ei av partygatene, her var tilbudene så mange og diskresjon er nok noe totalt ukjent her nede. En ting var å spørre oss om vi ville ha kokain eller marihuana, eller damene som sto klare seint seint i sine überkorte kjoler med halliken i bakkant for de brisne karene som passerte, men vi dro oss litt unna når grupper begynte å klenge seg på oss for å åpne veskene og evt ta ut det vi hadde i bytte mot litt kokain. Uansett, vi fikk med oss en del rock, for øvrig ca samme reportuar som de andre utestedene i nærheten med livemusikk. Deretter var det bare å komme seg hjem etter hvert og pakke sekken, avreise kl. 10.00 neste dag.

Bart & reggae <3

I dag har dagen gått med på å forflytte seg, nærmere bestemt fra Kuta til Gili Island. I gårkveld i halv12tida, fant vi ut at vi skulle booke turen og fikk beskjed om å vennligst ikke si prisen til de andre. Vi skrudde på sjarmen og fikk tydeligvis en godpris, i alle fall i følge brosjyren. På bussen på tur til havna snakket vi med noen dansker og det hørtes ut som prisen egentlig var ganske normal. Mens vi ventet på båten kom sjåføren vårt bort, vi hadde ikke fått billetten og sto der i en relativt lang kø og lurte på om vi egentlig kom med siden samtlige rundt oss sto med billetten i hånda. Null stress, ett minutt før vi skulle gå på kom sjåføren tilbake med billett. Speedboat over til Gili, ikke akkurat hurtigrut, men hurtig var den i alle fall.

I løpet av kvelden før fikk vi melding fra en annen rennbygg som befinner seg på Bali. Litt Gran Kanaria-følelse der altså… Siv hadde mange gode tips å komme med, utrolig kjekt! Med relativt få dager, denne gangen, gjelder det å bruke dem riktig å dra dit det er verd å dra og droppe de middelmådige stedene.

For de som ikke har fått det med seg, om noen, er det ramadan for tida. Bønneropene ljomer, men vi har med jambox’n, så det blir ei råd med alt. Men det skal sies, det må være et pes. Bønnene er mange og laaaaaaaaaange. Noen av utestedene bærer også preg av ramadan ved å stenge tidlig, men ikke alle; så fotball-VM får vi med oss! Det blir en liten kø, da alle skal få seg headset for å høre lyd, men det er null stress. 

Jet leg, ja det kan vi skrive under på. Vi har vår egen døgnvillfestival her nede, og er på randen til å gi opp. Plutselig er vi stuptrøtte og sovner. En halvtime nå og en halvtime da. På natta? Joda, en halvtime nå og en halvtime da. Det gjelder å utnytte energien når den er der, og det er den heldigvis mellom soveslagene. Regner med vi rekker å snu døgnet litt før vi drar hjem. Litt jet leg i Eidsbugarden kan vel komme godt med.

Ellers kan vi melde om at avføringen er fast og fin, og bortsett fra ei litt rød skinke er vi ganske så faste og fine selv også.