bye bye indo, we love u!

Da nærmer turen seg slutten… Bare hjemreisen igjen. Fly fra Jakarta til Hong Kong til London til Gardermoen.

Plana vi la ut i forrige blogginnlegg ble ikke helt som skrevet, kan man si. Lykken var stor over å endelig finne sushi, meeeeen lykken var ikke like stor dagen derpå… Kl 06.00 hadde kroppen til Maren fått sushien godt ned i tarmene og kroppen viste seg å være relativt lite fornøyd med måltidet dagen før… Dermed måtte Maren tilbringe dagen på rommet, nærmere bestemt på skåla, mens Marit lå ute ved bassengkanten og nippet til en paraplydrink. Båten vi skulle ta på ettermiddagen utgikk, og vi hotellet med både basseng og treningsrom i Bali ble betalt og fikk stå i fred. Det ble i stede ei ekstra natt på Lombok. Vel, ikke akkurat det verste stedet å strande for en ekstra dag. Maren holdt seg inne med masse air condition, Marit holdt seg ute i stekende sol. Dermed var oppskrifta lagt for at natta skulle bringe ei heftig forkjølelse på den ene, mens loff, banan, vann og kulltabletter fikk gjøre jobben på den andre.
På natta begynte det å regne, noe så vanvittig. Det viste seg, i følge hotellnaboen at det skulle regne hele uka, men det hadde tydeligvis samlet opp alt til denne natta i stede. Neste morgenvar vi klare på havna klokka 08.00, stabil mage uten mat og rennende nese med vond hals. I løpet av båtturen tok det til å regne igjen, så vi var enige om at dette var i grunnen en mye mer fornuftig dag å bruke på reising.
Vi kom oss etter hvert til flyplassen og denne gangen leverte Citilink varene både når det tok av og når vi landet. Rett og slett en behagelig reise med et av de indonesiske flyselskapene. Godt fornøyd med det.
I Jakarta ventet hotellet på oss, Citi M hotell er for øvrig et hotell taxisjåførene her ikke vet hvor ligger. Så det ble ganske seint før vi kom frem. Vi har tatt taxi utrolig mange ganger her, samme leksa hver gang; sjåførene må stoppe over alt for å spørre folk om de vet veien. Vel, vel, vi kommer da i alle fall frem.
Da bassenget viste seg å være en skuffelse, på tross av at det var to og de var store. Rengjøring og solsenger hadde de ikke hørt om. Vi leste litt på nettet og fant ut at vi kunne stikke på et av de andre hotellene  for å betale solsenger og nyte en dag ved bassengkanten. Vi valgte Grand Hyatt. Sjekk det gjerne. Dette er et luksushotell uten sidestykke her i Jakarta. Vi ble sluppet av utenfor, etter at taxien ble stoppet på tur inn for å gjennom en sikkerhetskontroll av bagasjerommet. Deretter ble sekkene våre scannet i inngangen og vi gikk gjennom noe som aller mest minnet om sikkerhetskontroll på en flyplass. Så tasset vi inn på hotellet. Iført sandaler shorts og bikini. Gikk de store trappene og var klare for å betale for oss, og skjønte egentlig at dette var veldig antrekket for dress og drakter, ikke bikini og sandaler… “Bassenget er kun for hotellets gjester”, var svaret. Men dama skjønte hva vi var ute etter, og hun sendte oss med luksustaxi til badeland! Hurra! Så vi camperte på badeland hele dagen! Et gigantisk anlegg, som vi hadde helt for oss selv frem til klokka tre. Tenke seg til, et helt badeland alene! Fantastisk! Solsengene ble flyttet frem i sola ved bassengkanten på et av de mange bassengene og der lå vi. Deilig!
Neste dag var det meldt regn, så shopping var løsninga. Det ble ikke regn, men Marit var innstilt på shopping, så hun tok turen til et av de mange gigantiske kjøpesentrene. Det kryr virkelig av dem! Maren tok turen til fiskemarkedet. Maren møtte en stank som gav brekninger, men siden bakteriefloraen i magen var back to normal ble det med brekninger denne gangen. På vandringen blant bord med fisk som lå i solsteiken, store søppelhauger og noen skrøpelige hus fant hun familier, mere fisk og slumområder som ikke var noe særlig. Bilder kommer.
Resten av dagen har gått med til litt småfarting og pakking. Nå venter vi bare på at det skal bli onsdag 16.juli og hjemreise, slik at vi kommer oss opp til Eidsbugarden på Vinjerock i tide!
I gårkveld var vi for øvrig på en liten runde helt sør i byen. 23 km fra hotellet vårt. En taxitur som kan ta nesten 2 timer. Heldigvis gikk det radig og tok litt over en halvtime. Trafikken her er tettpakka. Det kryr av biler, busser, tuk-tuker og mopeder. Helt crazy! Taxiene vi har tatt har aldri hatt høyere fart enn max 70 km/t, det er ikke mulig å kjøre fortere her, trafikken stopper stadig og krabber seg videre…
Nå er bæsjen mer fast, hosten litt løsere og vi er klare for Norge igjen. Skulle definitivt hatt lengre tid her, men sånn ble det ikke. Da må vi vel bare komme tilbake en annen gang…
Takk for nå Indonesia!

Vi tar en ekstra båttur :)

Da er det siste kveld på Lombok før en kjapp visitt på Bali og deretter de siste dagene i Jakarta før Eidsbugarden og Vinjerock står for tur. Slag i slag funker best!

Vi trodde kanskje vi ikke var så ivrige på båt etter at vi kom oss hit, men det gikk relativt fort over. I dag startet vi dagen tidlig og dro på en tretimers fisketur! En liten, smal båt, med et sjøllaga seil i blått og orange sto å ventet på oss da vi kom ned på stranda rett etter frokosten. En liten, sped kar(tja, det er egentlig beskrivelsen på de fleste mannfolka her nede…) satt og gjorde klart agn til oss, og i det vi kom var det klart for en tur ut på havet. 

The boss blir med oss ned til stranda der båten ligger å venter. Storslagent, rett og slett... 

Da gjenstår det bare å rulle ut seilet, hoppe ombord og bli skøvet ut i havet. Båten er ca ei rumpe bred...

Etter en halvtimes båttur funderte vi over hvorfor det ikke var med fiskestenger. Kanskje var det bare en tur for å se at karen fisket? Faktisk ikke langt fra sannheten...  Fiskestang er tydeligvis too much, less is more så vi satt der med bare fiskesnøret. Så var det i gang! Vi var skjønt enige om at denne typen fisketur var virkelig bra, garantert å få mye fisk og ikke minst veldig mye spennende fisk. Ikke akkurat ørret eller rør vi skulle få i dag. Fiskeren vi hadde med oss var ikke særlig stødig i engelsk, men vi fikk vite at han hadde to barn og dessuten giftet de fleste seg her i en alder av 24. Vi prøvde å lede ham bort fra tema og ville heller vite mer om hvor dypt vi skulle fiske og få noen gode tips om hvordan fisken skulle bite på. Han svarte ett eller annet, men hva vites ikke. Sikkert var det i alle fall at supertrikset var å "kalle" på fisken på samme måte som vi ville gjort på katta...

Maren har kastet ut snøret og er klar for å legge seg til rette i hvilestilling.

Plutselig dro han opp en liten fisk. Etter hvert ble det to-tre til. Agnet på Marit sitt snøre ble til stadighet spist opp, men ingen fisker ble med opp… Maren la seg godt til rette, med fiskesnøre i handa, og ryggsekken som en slags hodepute; klar for å dra opp når vi skulle finne ny fiskeplass. Marit dro opp i ett kjør, tomt for agn, ingen fisk. Et evig kaos av fiskesnøre og det toppet seg da snøre tok veien ned fra andre sida av båten for så å komme under og rote seg inn i søkket og krokene som akkurat ble sluppet uti… Han tenkte vel sitt han som hadde fått æren av å ha oss med på fisketur… Vel, vi har mange andre gode kvaliteter!

Ikke så verst på båttur. Vi tar bilder, mens storfiskeren bakerst fortsetter å hale opp fangst.

Denne søte dama går rundt på stranda med en ananas på hodet og selger oppskjært frukt. Handre tilbyr masasje, masaas, eller du kan få kjøpt de mest forunderlig ting av selgerne fra markedet.

Bassenget på hotellet, trygt og godt. Uten forviklinger, uten bølger og uten fisk.

Fiskeren fortsatte å ta opp fisk, den ene etter den andre, Maren tænna, Marit vikla snøre… Vi dro litt lengre ut, men ingenting endret seg. Plutselig, eventuelt endelig, hadde tre timer gått. Fiskeren hadde akkurat dratt opp en ny fisk, mens vi foreslo å dra inn igjen, siden vi bare hadde betalt for tre timer. Merkelig nok virket storfiskeren vår temmelig overrasket over at vi ville tilbake allerede. Null fisk… Men vi måtte gjerne ta med fisken hans opp på hotellet slik at de kunne lage mat til oss av den. Vi takket høflig nei og stakk til hotellet for å spise tomatsuppe og thaisuppe.

Etter å ha brukt resten av dagen ved bassengkanten tok Maren seg en joggetur bort til tempelet. På tide å se noe annet enn moskeer. marit leste bok og tørka snørr. Deretter var det endelig klart for sushi! Turistguiden som kjørte oss hit mente at det ikke fantes noe sushi, eller sussi, å få kjøpt her i Senggigi. Etter middagen i går gikk vi en runde og kom til Happy cafe hvor vi stakk innom for å få med oss kveldens band. Da vi satte oss fikk vi tildelt tidenes sushimeny! Lykken var stor og middagen i dag trengte vi ikke spekulere særlig på.

Døgnrytmen vår har for øvrig bedret seg litt etter vi kom hit. Det vil si, døgnrytmen har vi funnet ut av, vi får bare aldri sove. Men nå, nå har vi begge kommet oss gjennom ei HEL natt med søvn! Jammen på tide, og ikke verst timet siden vi snart skal omstille oss til norsk tid igjen… Kanskje VM-finalen vil hjelpe oss litt, den går 03.00 lokal tid.

That’s it for now…

Hiv & Hoi!

En helvetese båttur tok oss til et nytt paradis!
I dag dro vi fra Gili T, trist å forlate den koselige øya der den hinsides trafikken fra Jakarta og Bali vart milevis unna. Her beveget folk seg gående, med sykkel eller i hest og vogn. Slike steder er herlige! Bare ett motorisert fremkomstmiddel så vi, det var en femårig jente på en elektrisk sykkel, selvfølgelig med begge lillesøstrene på i tillegg. Men i dag, var altså tida her forbi. Vi sjekket ut av Kidi’z family hotel og vår hjelpsomme gutt tok vare på bagasjen, mens vi la oss til nok en dag med steking på stranda. Ingenting å si på hjelpsomheten, men det er kanskje vårt tålmod som ikke er helt indonesisk enda… Marit tok ut penger for å betale hotellet, og i samme slengen booket båtturen over til Lombok. Ganske så dyrt, og vår hjelpsomme gutt syntes vi var teite som betalte så mye, da han kunne fortelle at vi bare kunne ta en public boat myyyye billigere.
Jaja, det er jo fortsatt ikke veldig dyrt her, så vi kjørte på. Siden vi ville ha en dag i sola på Gili tok vi ikke båt før kl. 17.00. Vi møtte opp som avtalt 16.30 og Bjerkås begynte å akkedere på prisen, men når det viste seg at siste båten til Senggigi hadde gått for flere timer siden og at de hadde fikset en egen bil til oss fra havna vi kom til var det greit. Dvs, helt til båten gikk. Vår hjelpsomme gutt som alltid kommer med gode tips etter at vi allerede har tatt affære selv, nevnte vel noe om at vi burde tatt en tidligere båt fordi det er mange som tar den siste…

Bak denne jenta ser dere hvilken type båt vi var på tur med...

En hel drøss med mennesker skulle om bord på den relativt lille båten… Vi manøvrerte oss om bor med stor sekk foran og liten bak, praktisk når du forflytter deg, upraktisk når du skal om bord på en båt som ligger i vannkanten på stranda. Den ene av mannskapet pekte og snakket indonesisk til Marit og forventet at dette måtte hun forstå, gjentok samme strofe opp til flere ganger, før lyse gikk opp og den lille sekken ble satt på gulvet. Vi måtte gjøre rom for flere på vår side av båten. Den eneste som tok hintet var naturligvis ei lita, tynn asiatisk jente som kom og satte seg på vår side. Akkurat som hun skulle klare å utgjøre så mye av feilbalansen… Vel, karen mente at det holdt og vi startet vår ferd til Lombok. Vind utløste bølger og med litt hjelp av andre båter ble bølgende enda litt større. Vi gynget fra side til side, mens motoren økte i takten… Økte gjorde også gyngingen!! Vannet slo over kanten og vi var på håret til å under på begge sider! Dette er båtturen fra helvete!! Dette går faktisk ikke, vi er for mange, bølgene for store… Vel, vannet er varmt da. Kanskje det er her passet skal bli igjen, et sted på havets bunn…? Vi kan jo svømme, så det er ikke noe stress, men all bagasje, penger og pass er jo kjekt å ha. Det blir så mye ekstra stress uten det… Vi snakket om at karene på båten hadde kjørt denne ruta flere ganger daglig, i sikkert utrolig mange år. Det går sikkert bra. Den asiatiske backpackerjenta snur seg mot Marit og spør “Are we safe?”. Svare kom kontant “I’m not sure, I don’t feel safe…” Akkurat hva jenta ville høre, antakeligvis.

Det er bedre med båtulykke enn en flyulykke da, konkluderer Maren. Samtidig som hun mener at dette må være verre enn bussturen over fjella i Bolivia. Vannet begynte å roe seg litt, vi fikk fortsatt noen bølger i trynet, men vi hadde ikke ei bølge på tur nedover ryggen i alle fall…. Etter hvert ble det stadig roligere, og vi konkluderte med at bussturen i Bolivia var nok verre, i vannet her kunne vi svømme, i de boliviske fjell var veien rast bort og bussen dinglet på vei ned i en dyp dal.

Selv om vi trodde båtturen kom til å bli uutholdelig lang, evt alternativet som var verre, kom vi oss heldigvis trygt over. Der ventet en sjåfør på oss, en skikkelig happy type. Han og kompisen skulle kjøre oss videre i en relativt fin og stor bil. Han la sekkene baki og satte på partymusikken sin. Gangnamstyle remix var tydeligvis favoritten, men vi hørte også flere. Båtturen hadde ikke slått oss ut med sjøsyke, bare nervene som fikk kjørt seg litt, men når partyplata i bilen kom til sporet med dub-step advarte Maren “ikke spy i bilen nå da Marit…” Dubstep gjør Marit fysisk dårlig. Sånn er det bare. Men det gikk bra, og det var nesten gledelig å få litt Gangnamstyle igjen.

Etter 30-40 minutter var vi fremme i Senggigi, sola var på tur ned i havet og en liten sprett av en hotellansatt tilbød seg å bære Marens sekk opp til den flotte bungalowen vi hadde fått. Etter tusen trappetrinn og flash-back til inkaturen vår i Peru var vi endelig fremme. Balkong med havutsikt, basseng på hotellet, en dusj som gav oss følelsen av å faktisk bli rene, AC, flatskjerm, minibar og ikke minst en king size dobbeltseng med storlaken på; akkurat som vi liker det! Her kan vi trives! Så gleder vi oss å se stedet i dagslys i morgen!

Dagene på Gili har som sagt vært herlige. Avslapping og et utrolig ubekymra liv. Vi har sett noen fotballkamper, som ikke starter før 00.00 og 04.00 her, det har vel blitt flest midnattskamper kan vi innrømme. Vi har vært på snorkling og også utforsket de to andre Giliøyene. På Kidi’s fikk vi servert bananpannekaker til frokost og dagen på stranda har alltid startet med en banansmoothie. Banan er undervurdert folkens. 

Kvartfinalen så vi selvfølgelig, selv om den gitt kl. 04.00. Nå er det bare trist, resten av turen var lagt opp til at vi skulle se Brasil i finalen når vi kom tilbake til Jakarta...

På snorkling så vi mange kule fisker:

Vi antok at grunnformen var såpass bra at taktikken å hvile seg i form ville fungere utmerket, da vi bestemte oss for å ta en sykkeltur rundt øya. En fantastisk fin tur! Etter å ha trasket en veistubb med mye sand, kjente vi at taktikken hadde slått feil og vi innvilget oss en liten pause. Kjøpte hver vår kokosnøtt og nøt den startende solnedgangen nede på stranden. Idyll! Deretter tråkket vi på, det var nye krefter nå. De mest romantiske hoteller var å finne rundt om på øya, store fine bungalower, luksuspregede hoteller med egne basseng og sjøen 10 skritt unna. Etter et stykke var sola kommet langt ned og vi tok en liten pit-stop, Maren var sulten og vi stoppet for middag. Ble ikke den alt for effektive turen, men inntrykkene av ku, geit og hest, solnedgang, strand og lykke var verd å få med seg. Vi satt der ei stund, det ble veldig mørkt og vi syklet videre. Når vi kom opp hovedgata igjen var det fortsatt mørkt. Nok et strømbrudd… Forhåpentligvis ikke like langvarig som det vi hadde natta før, da aircondition stoppet i to-tida og ikke virket igjen før langt ut på neste dag. Strøm brudd er relativt vanlig, mange hadde aggregat, men ikke Kidi’s. Det ble nok ei natt uten søvn…

Sykkeltur rundt Gili T:

Til Marte. Fra Maren & Marit

Maren har fått ei hel natts søvn så langt! Takket være ei lita forkjølelse var formen slapp, og søvnen kom. Marit venter fortsatt i spenning på om det kan bli ei hel natt med soving snart… Om strømmen ikke funket hadde vi uansett ikke de beste forutsetninger god søvn. Ikke bare jet leg, men på hver side av hotellet var det bygningsarbeid, de starter tidligere. Og 50 meter fra oss var moskeen, og vi var altså relativt nær høytalerne som skulle bringe bønnen utover hele øya… Kl. 05.00 er første bønn i gang: “Allaaaaaaaaaaah akbar!” ljomer utover. Dette skjer 5 ganger daglig, men akkurat han som har fått 5-vakta er overentusiastisk i jobben sin noe som gjenspeiler seg i lydnivået som er det klart høyeste gjennom døgnet. Vi er såpass inn i rutinen, at en konvertering kan være like rundt hjørnet.

Ellers:
Piratene på Gili T har verdens beste pizza.
Lykke var stor da vi fant Taco corner!
Vi har snubla i x antall båtfortøyninger.
Vi har bada i båtbensin.
Vi er litt smågroggy, men Maren har funnet magiske midler.
Vi er dødsskuffa over at Brasil ble sendt så grundig på hue og rævva ut av VM…
Vi har tre dager her på Senggigi før neste båttur…

Hadde lunsjdate med denne kompisen i går.

I Indonesia selger de bensin på 1litersflasker!

Vi har vært på Silentparty! Tre kanaler med ulik musikk, du velger selv hvilken du vil høre på, da blir det funny på dansegulvet... ;)

Haddemmmmm

Forlater Kuta og Bali

Juhu! I går kom sekken til Maren endelig frem! Det vil si, tre dager uten sekk, men hva gjør vel det når Kuta er full av surfshops? Nei, det går faktisk helt fint det. Lykken var stor og gjensynsgleden ubeskrivelig, på tross av at speilreflekskameraet øverst i sekken var borte da… Ja, det var for øvrig laderen også, men det er jo like greit, Maren trenger ikke laderen når hun ikke har kamera. Laderen til kompaktkamera lå igjen, så det var jo kjekt, for den laderen trenger hun faktisk.

Ohana hotel, Kuta!

Vi har altså gjort det obligatoriske i Kuta; handla i surfebutikker og ikke minst surfa. For å få en større variasjon enn fried rice og fried nudles har vi også tatt turen innom Hard Rock cafe Bali og til vår store glede fant vi sushirestaurant.

Å kalle det surfing er litt rart, du bruker jo faktisk det aller meste av tiden til å padle deg ut og vente på ei bra bølge...

Bølga er over... Men når en først har kommet seg på ei, kan en like gjerne stå der å se awesome ut så lenge det går.

Uuuuuuut mot havet med Bjerkås.

Marit og Bolla nyter strandlivet

Vi fant også en reggaebar forresten. Stoppe innom der ei stund, men var litt skuffet over at kveldens liveband var mest opptatt av rock. Ikke det verste å få servert, men hvor ble det av reggaemusikken vi var ute etter? Denne befant seg ned ei av partygatene, her var tilbudene så mange og diskresjon er nok noe totalt ukjent her nede. En ting var å spørre oss om vi ville ha kokain eller marihuana, eller damene som sto klare seint seint i sine überkorte kjoler med halliken i bakkant for de brisne karene som passerte, men vi dro oss litt unna når grupper begynte å klenge seg på oss for å åpne veskene og evt ta ut det vi hadde i bytte mot litt kokain. Uansett, vi fikk med oss en del rock, for øvrig ca samme reportuar som de andre utestedene i nærheten med livemusikk. Deretter var det bare å komme seg hjem etter hvert og pakke sekken, avreise kl. 10.00 neste dag.

Bart & reggae <3

I dag har dagen gått med på å forflytte seg, nærmere bestemt fra Kuta til Gili Island. I gårkveld i halv12tida, fant vi ut at vi skulle booke turen og fikk beskjed om å vennligst ikke si prisen til de andre. Vi skrudde på sjarmen og fikk tydeligvis en godpris, i alle fall i følge brosjyren. På bussen på tur til havna snakket vi med noen dansker og det hørtes ut som prisen egentlig var ganske normal. Mens vi ventet på båten kom sjåføren vårt bort, vi hadde ikke fått billetten og sto der i en relativt lang kø og lurte på om vi egentlig kom med siden samtlige rundt oss sto med billetten i hånda. Null stress, ett minutt før vi skulle gå på kom sjåføren tilbake med billett. Speedboat over til Gili, ikke akkurat hurtigrut, men hurtig var den i alle fall.

I løpet av kvelden før fikk vi melding fra en annen rennbygg som befinner seg på Bali. Litt Gran Kanaria-følelse der altså… Siv hadde mange gode tips å komme med, utrolig kjekt! Med relativt få dager, denne gangen, gjelder det å bruke dem riktig å dra dit det er verd å dra og droppe de middelmådige stedene.

For de som ikke har fått det med seg, om noen, er det ramadan for tida. Bønneropene ljomer, men vi har med jambox’n, så det blir ei råd med alt. Men det skal sies, det må være et pes. Bønnene er mange og laaaaaaaaaange. Noen av utestedene bærer også preg av ramadan ved å stenge tidlig, men ikke alle; så fotball-VM får vi med oss! Det blir en liten kø, da alle skal få seg headset for å høre lyd, men det er null stress. 

Jet leg, ja det kan vi skrive under på. Vi har vår egen døgnvillfestival her nede, og er på randen til å gi opp. Plutselig er vi stuptrøtte og sovner. En halvtime nå og en halvtime da. På natta? Joda, en halvtime nå og en halvtime da. Det gjelder å utnytte energien når den er der, og det er den heldigvis mellom soveslagene. Regner med vi rekker å snu døgnet litt før vi drar hjem. Litt jet leg i Eidsbugarden kan vel komme godt med.

Ellers kan vi melde om at avføringen er fast og fin, og bortsett fra ei litt rød skinke er vi ganske så faste og fine selv også.

Har nesten alt vi trenger...

Da har vi kommet til Bali! Maren har fortsatt ikke ryggsekken sin, men vi satser på at den kommer seg hit i løpet av i natta, slik at den kan hentes på flyplassen en gang i morgen. Marit har pakket alle trusene hun eier og har, så sekken kan komme når den kommer, evt hvis den kommer…

Etter å ha sovet ut litt, i tillegg blitt oppringt av resepsjonen på hotellet med beskjed om at vi kunne være litt lengre på hotellet tok vi en sein frokost og sjekket ut. Taxi’n var klar og vi dro i vei mot flyplassen. Den eneste lille haken var…når vi skulle sjekke ut fra hotellet var plutselig VISA-kortet til Maren borte… En klar fordel at bagasjen fortsatt var i London, da det var svært begrenset plass å lete på, men kortet var og bli borte… Taxi’n henta oss og vi var litt usikre på hvordan denne turen skulle betales.

Etter å ha stått i bilkø i en rushtrafikk de fleste ikke kan drømme om hvordan foregår, passert noen folk som solgte bensin(på 1liters colaflasker) osv kom vi til slutt til et kjøpesenter. Perfekt for oss to pengeløse. Marit stakk inn, heldigvis hadde vi noen US$ i lommaboka(alltid kjekt å ha). Disse skulle veksles til noen indonesiske millioner. Marit fant ikke ut hvor denne vekslesjappa var… Derimot dukket det plutselig opp 5 minibanker. Prøvde den første, funket ikke. Prøvde master card, funket ikke. Prøvde den andre, funket ikke. Vurderte å lete litt mer etter vekslesjappa, men prøvde i stede den tredje minibanken. Funket! Tok ut en million, GODT FORNØYD! Var et øyeblikk klare for nødløsninger og særdeles lavbudsjettferie i to uker, men heldigvis har en av oss fortsatt penger! Penger gjør deg ikke lykkelig? Yeah right…

Maren har som kjent flyskrekk. Praktisk.. For å komme oss til Bali var alternativet tog i 3 dager eller fly i underkant av to timer. Det ble jo fly. Det skal ikke stå på flytilbud her, egentlig. Ganske mange indonesiske selskap, men de er for eksempel svartelista i Europa og får ikke fly der. Flyselskapet vi valgte var et av disse selskapene som er svartelista i Europa. På flyplassen viser det seg at de fleste flyene var kansellert. Det var selvfølgelig ikke vårt, så vi gikk om bord og havnet ved siden av en trivelig kar som bekymret seg for at vi ikke spiste på flyet og at vi skulle ta taxi fra flyplassen til hotellet. Vel, mat og skyss gikk smertefritt. Det gjorde for så vidt flyturen også, om man ser bort fra at vi dundret ned i flystripa så det smalt. Men alle var like hele, det var flyet også.

Ny by, nytt hotell. Trivelig liten sak med eget basseng og en liten restaurant. Rommet deler vi med Lizz the lizzard. Nå venter vi på VM-kamp, så blir det natta og i morgen, ENDELIG, skal det bli strandliv fra morgen til kveld!

Hilsen fra oss med en sekk i London, bankkort i Jakarta og befinner oss på Bali

Vi er på tur igjen!

Etter en noe impulsiv avgjørelse i mars, endte vi opp med å bestille flybilletter tur/retur Jakarta, og nå er vi i gang!

Denne gangen flyr hele veien sammen, en ny opplevelse! Gardermoen – London først, deretter til Hong Kong før vi kom til Jakarta. Det tok oss 24 timer fra vi forlot Gardemoen til vi kom oss inn på hotellrommet, en innholdsriktur tatt i betraktning av at døgnet ble brukt om bord i fly eller på flyplasser. I London ble vi eskortert av ansatte ved flyplassen, fordi vi hadde dårlig tid. Altså, ikke dårlig tid i våre beregninger, men greit nok. I løpet av første, og korteste flytur, hadde Maren allerede lest ut den første boka hun tok med. Heldigvis er det med to til… På neste fly ble det CSI-maraton hele turen, kun avbrutt av noen sovepauser.

I Hong Kong var det ingen som skulle eskortere oss, der hadde vi en time fra ankomst til neste fly. Det var jo lett, for vi landa på gate 27 og skulle reise videre fra gate 26. Det vil si det kunne vært lett, men den gang ei… vi måtte ta en stor runde på flyplassen, gjennom nok en sikkerhetskontroll og opp en etasje og innover en lang hall. Vi innser at vi har ganske dårlig tid, og at Marit blir stoppa i sikkerhetskontrollen passa dårlig… Der var det ikke mange på jobb, så tiden gikk og etter en heftig runde gjennom håndbagasjen var alt naturligvis i skjønneste orden og vi løp ivei opp trappene. Innså at beskjeden om å være ved gaten senest 20 min før kunne vi se langt etter… 5 min før derimot, det skulle vi klare. Ved gaten møter vi en kar og vi spør om vi kan legge inn sluttspurten for å komme oss inn på flyet. Han virker usannsynlig rolig, med tanke på vår situasjon, men sier at nei dette er flyet til Singapor. Åja, så flyet vårt er forsinket? Det passer jo bra, konkluderte vi med. Nei, nei, ikke forsinka sier fyren. Bare vent. Jaha, ikke forsinka? Vel, vi setter oss og etter ti minutter går det opp for oss: vi er i et heftig tidssonekaos og flyet landet lenge før tida. Det er en liten time til flyet går… LOL.

Siste etappe gikk som smurt, i alle fall i luften. Mat, tv og soving. Vi lander, shopper visum og venter på bagasjen. I Asia er det mye folk! Dette tar tid… Maren går seg en tur og tar ut en million i cash. Å være millioner, #denfølelsen

Marit tar også turen, men det virker som om banken har bestemt seg for å ikke være sponsor for utenlandske luringer lenger. Etter at brasilianerne koste seg med 20.000 av bankens kroner, har de tatt sine forhåndsregler. Foreløpig er bare en av oss millionær…

Til slutt kom sekken til Marit. Vi ventet litt til, så kom skiltet “last baggage” og litt etter det igjen stoppet båndet. Det var kanskje litt dumt… Sekken til Maren valgte å stoppe i London for en overnatting der. Heldigvis “er mine truser, dine truser” og hotellet har tannbørste. Så får vi håpe at flyselskapet klarer utfordringen med å få sekken fra London og ikke til Jakarta, men til Bali siden vi drar dit i morgen. Roomservice har kommet med mat til oss og Bola Indonesia Live serverer fotball-VM. Vi klarer oss.

Hilsen ei uten klær og ei uten penger(sammen er vi dynamitt!)

(bilder kommer etterhvert som vi bruker dagene på noe mer spennende enn å sitte i fly...)