Takk for turen!

Da er turen plutselig over... 7 uker har gått kjempefort! Vi har opplevd SÅ mye, sittet på buss SÅ lenge og hatt det SÅÅÅÅ bra! Skulle vel egentlig avsluttet med denne sangen, men ærligtalt... Vi vet da hvilken sang som er den ultimate sangen for å avslutte bloggen og turen. Det er jo selvfølgelig denne sangen! Nyt den med de siste bildene.

Takk for turen! <3

Villmarkens døtre i inkaenes fotspor

Cuzco, dagen før dagen.

En kjøter bjeffer om kapp med en galende hane som aldri har lært seg klokka. Erling Hove stemmer i med Meldalssongen og klokka viser 05.00. Det er en halvtime til vi blir hentet av Bamba Experience.

Vi blir hentet og finner baksetet i en maxitaxi som står utenfor hotellet. Vi tar en runde i Cuzco og bussen fylles etter hvert opp av trøtte turister. Det viser seg å være overvekt av skandinavere. Bussturen skal vare 2,5 time, den strekker seg litt lenger da veien plutselig er stengt en halvtime før målet. Bussjåføren snur og finner en koslig liten traktorvei der ei bondekone gjeter noen kyr og sauer. Strengt tatt er det vel bondekonen med dyrene sine som passer best på denne smale veien. Dette minner oss om noe vi har gjort før…

Med tid og stunder, etter en frokoststopp og opplasting av utstyr, er vi klare for å ta fatt på fire dager med fjelltur i inkaenes fotspor. Vi droppet å leie gå-staver, men når vi hadde fått på oss sekkene kom guidene bort til oss med to par staver. “You will need these.” Her-re-guuud, hva for en kjerring tur skal vi egentlig på…? Gåstaver?? Jaja, vi tok imot og la ivei. Det hele starter med passkontroll(!) før vi tar fatt på de første bakkene. Været er perfekt, og turantrekket består av shorts og t-skjorte. Fjellskoene er pakket ned, og vi går for joggesko. Motbakke er knapt dekkende for hva vi bryner oss på, men vi har et behagelig tempo og gruppa går samlet. Frank, guid, danner fortropp, mens Kamil, guid, danner baktroppen. 

Klar for tur!

Klokka har passert 12 og vi har klatret det meste av bakker før dagens lunsj. Vi tar en pause, og dermed kommer regndråpene. Først litt, deretter bøtter det ned. Vi fortsetter i poncho til vi når lunsjcampen klokka ett.

Gruppa vår består av 12 turister, to guider og 16 sherpaer.  Sherpaene er bærer med seg kjøkkenteltet, restaurantteltet, 10 telt til turistene, soveposer og liggunderlag til alle, all maten for hele turen, samt noen kilo for hver av turistene. Sterke karer med andre ord, ganske korte og med ryggsekker som er på størrelse med seg selv. Cred!

Til lunsj serverer de 3-retters, til middag får vi av og til 4-retters.

Dagen fortsetter med regn, og det er en tung dag. Det er trossalt regntid, vi vet jo det, men tanken på at alt allerede er vått og vi nettopp har startet turen…ja, det bringer ikke akkurat frem optimisten i noen av oss. Utpå ettermiddagen kommer vi frem til leirplassen. Elva er oversvømt, så vi må krysse den på en litt annen måte en tiltenkt. Det går fint! Teltene er slått opp og vi kan flytte inn. Vi skifter til tørre, varme klær og fjellskoene kommer endelig til sin rett. Middagen avsluttes med flambert banan som ligger og dupper i rom, samt en kopp coca-te. Det er alt vi trenger for å sovne godt inne i teltene, mens regnet fortsetter med sitt.

Regnet har bøtta ned gjennom hele natten, det kommer noen dråper mens vi inntar frokosten også, men de forsvinner mens vi hiver innpå pannekaker med banan og sjokoladesaus. Vi er klare for dag to. Etappen er på 9 kilometer, og i løpet av de kilometerne skal vi opp 1200 høydemeter og ned 400 høydemeter(heter det lavdemeter når de gå nedover?). Det er en ny billettkontroll like overfor campen, så vi får en tidlig stopp. Her får vi også kjøpt sjokolade, noe som vil komme godt med oppover bakkene. Regnet er helt borte og t-skjorte funker fortsatt. Det er herlig å gå, og forholdene vekker noe i Maren og Marit. Vi legger oss i front og marsjerer opp igjennom regnskogen. Vi har to stopp før vi bryter oss på siste bit opp mot toppen, og Frank har allerede innsett at disse ikke blir brukt til å samle hele gruppa. “Tur handler ikke om kos, tur handler om prestasjon!” sitat M & M. Vi har fått med oss Mark fra Australia, og vi danner trioen som er desidert først på plass til siste stopp før fjellovergangen. Her er også siste mulighet til å kjøpe vann og snacks i løpet av turen. Twixlageret fylles opp, og Maren og Marit er veldig klare til å bryte seg på de neste bakkene. Vi er omringet av massive fjell, med snø på toppene. Fjellovergangen er så høyt oppe at vi fortsatt ikke ser den. Vi legger i vei. Det blir stadig større luke. Gå-stavene; hardt å innrømme, men de kommer godt med oppover bratta. Luka blir stadig større. Etter hvert må Maren slippe litt, mens Marit langer ut i kjent langrennsstil opp igjennom steinlagte inkastier. Spansken sitter ikke prikkfritt hos Bjerkås enda, engelskene til sherpaene er heller ikke noe å skryte av. Noe som endte med en noe ubevisst konkurranse med en sherpa et lite stykke oppi bratta. Om spansken ikke sitter, er det likevel ikke noe som helst i veien med konkurranseinstinktet, og farten økte betraktelig! Vi nærmer oss toppen, men sherpaen Ricardo har fått ei stor luke. Rundt en sving sitter han og hviler. “Hola señorita” sier han og ler, før han tøffer videre. Pokker og, noterer et tap der, mens Ricardo spretter oppover med sin digre ryggsekk. Marit kjører på videre, med gåstaver og sin lille tursekk. 

Fjell, fjell og atter fjell. 

Teltliv... Vi var to og to pr 4-mannstelt. Kurrant!

Ingenting å si på turgleden!

Fjellovergangen! Endelig! 4200 m.o.h! Høydesyke? Hahaha, ferdig med for lengst! Det er tydelig at vi begge har fullkontroll på høydemetrene nå. Da var det bare å nyte utsikten og snøen før en må ta fatt på trappetrinnene nedover. I underkant av en time med kjappgange, og dermed var Bjerkås på plass på campen. Maren kom ned som nummer to, og de raske nordmennene ble et begrep i gruppa. 1 time etter første ankomst var det kommet 3, en time til og storparten av gruppa var samlet, deretter gikk det nærmere 3 timer før hele gruppa var på plass og det var klart for lunsj. Det ble en lang dag med masse hvile. Været var upåklagelig, men vi var høyt opp og det ble en litt kaldere natt denne gangen.

Friske og raske var vi klare for dag tre. Etter alle trappene ned til campen begynte vi å kjenne det litt i leggene, men ikke verre enn at vi gikk det av oss etter noen minutter. Vi vandret på de hemmelige inkastiene, som kun de royale hadde brukt. Det er mange ulike stier mellom Cuzco og Machu Picchu, noen ble for eksempel brukt av budbringere, runners, som hadde en løype hvor de løp på 9 timer mellom de to stedene. På ferden så vi mange ulike vaktposter som var bygd opp av inkaene. Frank fortalte hvordan byggene hadde sett ut, hva de ble brukt til og hvor mange som hadde bodd der. Når klokka nærmet seg to kom vi til lunsjcampen. Været var upåklagelig og det ble en ny runde med solkrem. Herlig! 

Ruiner, dag 1.

Ruiner, dag 3

Ruiner, dag 3. Fra denne ruinen skulle vi ta med oss en stein opp til dagens første fjellovergang. Deretter legge den igjen på en varde på toppen og ønske oss noe.

Nok en tre-retters ble servert, Bjerkås har matvettet i orden(håper på å vende hjem uten for mye renter), mens Maren var noe mer nøktern. Etter pausen skulle vi gjøre en stopp til ved noen gamle ruiner, før vi nådde neste camp. Nå hadde de andre fått nok av de kjappe norske jentene, og de ville ta opp kampen. Vi lå i tet, men hadde fått selskap av tre-fire gutter. Marsjen etter lunsjen opp til toppen gikk unna. Vi kom til topps en halvtime før guiden. Deretter var det nye ruiner som skulle befares. Herifra så vi noen store trapper hvor inkaene hadde dyrket mat. Inkaene ryddet vekk all skogen, bygget opp murer med steiner, fylte opp mellom bakken og muren med sand og jord, vips; så har du en liten åkerlapp.

De som ville kunne ta omveien om disse trappene, mens de som hadde fått nok kunne gå rett ned til campen. Uansett hadde vi igjen ca 2 timer av dagens etappe, 1,5 t for de som droppet trappene.

Mens de fleste valgte å gå neste etappe, hadde Mark fått blod på tann. Han bød opp til konkurranse, og rask gange var ikke tilfredsstillende. Vi skulle nemlig løpe. Vi er på 3800 moh og skal ned ca 200 høydemeter. Stien er steinlagt av runde steiner, som er noe sleivete å gå på, med oppbrudd av en hel drøss med trappetrinn(gjerne i små, mørke tuneller). Vi har fortsatt ingen hemninger hva angår konkurranseinstinkt, så vi kaster oss i vei! Det går unna! Svetten renner, og latteren sitter løst nedover trappene. Sherpaene som hadde trasket lett ifra oss tidligere måtte til en forandring vike sin plass på stien. Til latter og applaus trakk de seg til sides da vi kom løpende. Mark har sin styrke i trappene, mens Marit smetter forbi når stien er bedre. Vi holder følge et stykke, men så blir feltet spredt. Kreftene suges ut av oss, og det går ikke bedre enn at Maren faller. Ikke pga hindringer, men beina bare svikter. Resultat; brannsår på leggen og skrubbsår på knærne. Skulle spist litt mere mat… Hun tar veien rett ned til campen og igjen er de norske jentene først på plass. Det er viktig å sette de andre på plass(spesielt skandinavene).

Her var det muligheter for å få seg en dusj, og et par av oss utnyttet sjansen. 

Doene rundt omkring på turen er hull i bakken, dusjene holder omtrent samme standard; en liten slange med ISKALDT vann. Det føltes nærmest som å dusje i isbiter(bare ikke fult så hardt). Dette var siste kvelden med sherpaene, for andre kveld på rad varter de opp med happy hour og serverer kakao, popcorn og noen karamellkjeks. Ja, og selvfølgelig coca-te. Alltid coca-te. Det har vi også fått når de har room service hver morgen. En kopp coca-te og et vaskefat plasseres i teltåpningen kl halvseks på morningen. Videre får vi en treretters middag som ble avsluttet med ei DIGER kake! “Imaging what this chef could make us with a real kitchen!” Vi gir dem noen kroner hver som takk for innsatsen i løpet av de siste dagene, og hele gjengen kommer rundt bordet vårt for å takke for turen. De skal pakke sammen alt neste morgen, for så å løpe ned til togstasjonen hvor toget går 05.30. Det betyr at vi må pakke og komme oss ut av teltene tidlig, eller på grensen til sent egentlig(det er nærmere kveld enn morgen for oss på denne tida av døgnet). Klokka 03.00 blir vi vekt, da er det bare å hive på seg klærne, pakke sammen utstyret og komme seg ut av teltet. Vi får utdelt hver vår matpakke og etter en time trasker vi ned til kontrollbua like nedenfor campen. Her må vi vente en time før det kommer noen på jobb. Vi er gruppe nr to, og før kontrollen åpner når køen hele veien opp til campen. Flaks at vi er tidlig ute!

Det har vært utfordrende å være guid for vår gruppe. Den fysiske formen til gjengen de har drassa på har vært svært sprikende. Nå hadde Frank fått nok, og bestemte at denne siste dagen skulle han gå først. Dagens etappe var mye lettere og kortere, og det var mulig å holde en nogen lunde samla tropp. Første stopp var “The sun gate”. Endelig! ENDELIG!! Nå så vi for første gang Machu Picchu! For et syn!! Leggene verket, knea var vonde, kroppen var sliten, men der sto vi nesten hele gjengen og beundret Machu Picchu som badet i sol fra så godt som skyfri himmel! Vi beundret synet mens vi inntok litt næring og fikk tatt noen bilder. Men plutselig, som ved et trylleslag, var Machu Picchu borte! Opp i fra dalen ved siden av hadde det steget opp et heftig skydekke. Det var helt merkelig hvor fort det snudde seg. Men altså; en klar fordel å ligge i tet på slike turer, de siste i gruppa fikk med seg skyene…

Hurra! Vi ser Machu Picchu fra The Sun Gate!

Vips! Så så vi ingenting!

Vi hadde fortsatt en time igjen før vi kom ned til ruinene, så det var bare å traske på. Vi fikk stadig glimt på tur nedover og det var like fantastisk å se hver eneste gang. Etter en kjapp lunsj ved inngangen, tok Frank oss med på en guidet runde i ruinene. Alle var temmelig slitne, men Frank er flink og får oss til å holde fokus. Kamil hadde i mellomtiden ordnet med bussbilletter til oss for å få oss ned fra fjellet, og utpå ettermiddagen tok vi toget, Perurail tilbake til der bussen til Cuzco ventet på oss. Togturen var 40km og tok 1,5 time. Det var med andre ord god tid til å se seg om, og få med seg utsikten fra nede i dalen.

Eneste fastboende på Machu Picchu pr d.d.

Et helt fantastisk reisemål! Turen ANBEFALES!!

Store steiner vs. sterk natur. Veggen har stått slik siden Machu Picchu ble gjenoppdaget på starten av 1900.

Frank forteller om Machu Picchu til en sliten forsamling.

Slitne bein, slitne sko...

... MEN det var så utrolig verd det! En suveren tur i inkaenes fotspor!

Vi kom tilbake til Cuzco kl 19.00 torsdagskvelden. Dødsslitne. Etter en god og varm dusj gikk vi ut for å levere tilbake fjellskoene. Vi måtte ha noe mat, men begge var så slitne. Vi bestemte oss for å ta den første restauranten vi støtte på. 

Frosne, trøtte og forkjøla gikk vi ned gata og havna på Inka Bar. Entusiasmen var stor hos de ansatte, men ikke nok til å smitte over på oss. De plasserte oss helt framme ved peisen og scenen, gav oss en meny og lurte på om vi ville starte med en drink. Vi takket nei, tok lemonade i stede og bestilte mat. De hadde flere muligheter på menyen, men du måtte kjøpe 3-retters… Matlysten var ikke helt der, men sånn var opplegget. Dessuten; det kostet oss bare 20 SOL. I det forretten kom på bordet skjer det ting foran oss. Tror du ikke de har samla sammen et femmannsband med panfløyte, tromme og gitarer. I tillegg hadde de med seg fire dansere. Alle oppdresset i ulike lokale drakter. Deretter startet fult show! Akkurat det vi trengte på en slik kveld…. not… Ikke hadde vi med kamera, så noen bilder ble det ikke. Dessuten hadde vi mer enn nok med å henge med på applausen etter hver låt. Sliiiiitsomt… Men de var helt sikkert veldig, veldig flinke!

Vi tok kveld, sov som små barn. Fredag var vi fortsatt ikke helt restituerte, men det var bare å dra seg opp av senga, pakke sekkene og komme seg til flyplassen. Lima neste! Vi ankom Lima, lunsjet på et sted hosteleieren anbefalte, kom tilbake til hostellet og rett i seng. Formen kommer seg gradvis, men det blir noen c-vitaminer og paracett. Lima er forøvrig en fantastisk fin by! Skulle ønske vi hadde mer tid her. Marit har ei natt, mens Maren har tre. Så nå skilles våre veier etter sju fantastiske uker rundt omkring i Sør-Amerika. Tida har gått alt for fort, skulle minst reist rundt dobbelt så lenge, men; all good things must come to an end… Så vi får heller planlegge neste tur.

I løpet av fjellturen:
Nytt ord; ertebæsj – når du går ned fra et fjell og det kjennes ut som du må bæsje, men når du har do muligheter må du ikke likevel. Dette kan vedvare over lengre tid.
Tema; hvorfor spiser vegetarianere egg? Et tilbakevendende tema.
Kunnskap; Så det finnes virkelig noe som heter reinsdyr? Det er ekte dyr? Mark lærer stadig noe nytt.
Gjenganger; “e må på do e” Maren 10 – 15 ganger pr dag

Nytt; Vi har fått leggmuskler! Type klumper! Stolt!

Maren & Marit

Turforberedelser

Vi befinner oss fortsatt i Cuzco på hotel Los Aticos. Her har vi hatt noen rolige dager og er klare for morgensdag og starten på vår firedagers fjelltur. I dag har vi fått gjort de siste forberedelsene, og en kan vel trygt si at det tok litt av en periode.

Vi har ikke med oss all verdens med turutstyr, men de leier ut det meste, så det går fint. I tillegg fant vi noen små sjapper med eksemplariske priser, så det ligger an til at sekkene våre blir litt tyngre på hjemturen. Vi har ei pakkeliste fra selskapet som organiserer turen vår, og alt vi trengte å investere i var i grunnen regnponcho, samt leie oss noen fjellsko. Det var på utkikk etter regnponcho det hele “skar” seg. Vi kom over noen særdeles fine allværsjakker fra The North Face, og tror du jammen ikke de hadde noen fantastiske flisjakker også. Jaja, kjekt å ha, tenkte vi og kjøpte begge deler. Deretter begynte vi å se etter poncho. Joda, vi fant poncho. Her fant vi sannelig noen gode ullsokker også. De var fine. Kjøpte noen par av det også. Da var ponchoen i boks, da mangler vi bare fjellsko. Maren kom over det første paret. Det koster 7 SOLs pr dag. Kult å betale med SOL! Makes you happy! Det ble vel også med et hårbånd i farten. Vi manglet fortsatt et par fjellsko, så vi fortsatte oppover gata. Vi gikk inn til ei gammel kone som satt med strikketøyet sitt. Hun hadde sko! And guess what; hun hadde turbukse også. Så kjekt!

Vi kom tilbake til hotellet med mange poser og tenkte at det var kjekt at en del butikker hadde stengt på tur tilbake for sin lille siesta. Bra for oss, godt for dem. 

Siesta har de vanligvis fra 13 til 16. Dette er noe vi i utgangspunktet liker, og vi er flinke til å etterleve kulturen i landene vi besøker. Må vi egentlig omstille oss ift dette? Livet må bli bra om man tar med seg det beste fra alle kulturer!

Her i Cuzco er de for øvrig ivrige på parader. Vi har gått oss på to, så langt. På lørdag var det en parade med folk i masker som danset og drakk øl, med et korps halsende etter. Søndagsparaden hadde også korpset, men masker og øl var byttet ut med 20 – 30 gutter som bar rundt på en enorm Jesusfigur.

Søndagsparaden

Ellers er alt bare flott. Det blir en bloggpause når vi vandrer oppe i fjellet, men kanskje vi rekker å få ut noe når vi kommer tilbake, før vi drar til Lima.

Fredag dro vi på en pub, som skulle være Sør-Amerikas beste livemusicbar. De reklamerte med happy hour fra 19.30 – 21.00 og liveband som skulle by på Pink Floyd. Hit tok vi taxi gjennom små, trange gater og det ble etter hvert stinn brakke. Happy hour og band skled ut ca like mye, så prisene i baren var konstante hele kvelden, og bandet; ja de spilte det meste mellom himmel og jord.

Glad gjeng på 7 Angelitos

Vi har tidligere ønsket oss en fotograf til turen vår, vi tror også det kunne vært nyttig å ha med en drømmetyder. Kanskje noen som kan sette sammen drømmer og snakking i søvne. Så langt fører det kun til store lattersalver, men kanskje ligger det noe mer bak det. Vi legger ikke ut et ønske om dette umiddelbart, da vi er litt skeptiske på hva det kan føre til. Vi vurderer behovet 

fortløpende.

Maren & Marit

La Paz, Puno, Cuzco - stadig på farten!

Vi kom til La Paz og dro fra La Paz, vi kom til Puno og dro fra Puno. Nå har vi plutselig kommet til Cuzco. Her er litt av det som har skjedd i det siste.

Oppholdet i La Paz varte i tre dager, og verdens høyeste beliggende hovedstad var imponerende. Hus over alt, opp etter alle skråninger. Det er ganske stilig når du har noen høye, fancy blokker som bryter med alle de brune murhusene som er i stort flertall. Vi hadde virkelig valgt oss riktig strøk, med presidenten og regjeringa i nabolaget og hotellet var i samme bygg som den norske og svenske ambassaden. Etter en kjapp runde på google hadde vi for lengst funnet ut at La Paz hadde sushirestauranter, kanskje ikke det beste å spise i innlandet, men abstinensene var ikke til å holde ut. Det var søndag og vi var klare for sushimiddag. Dessverre så viser det seg at det aller meste er stengt på søndager i La Paz. Vi tok en taxirunde på leting etter sushi, men endte til slutt opp med at nærmeste åpne restaurant lå en times kjøring unna. Taxitakstene er særdeles overkommelige her, men en time pr vei, det orka vi rett og slett ikke. Vi kom tilbake til hotellet, og begynte å lete etter noe i nærheten som serverte noe annet enn den typiske innbake maten og fast food. Vi endte til slutt opp på en asiatisk restaurant. Det skulle kanskje allerede her ha ringt noen varselbjeller; asiatisk mat i Bolivia…? Vel, restauranten så fin og ren ut, og her som alle andre restauranter i Bolivia fikk vi maten etter 20-30 min. Dessverre skulle valget bli skjebnesvangert for en av oss.

Etter og knapt ha klart halve hver av de gedigne porsjonen dro vi tilbake til hotellet. Store senger, skikkelig dyner og puter hvor hode nesten forsvant når du la deg. LUKSUS! Vi passet ikke helt inn med alle dresskledde businessfolkene, men harembukse er så godt å gå i, at de får bare leve med det.

Dagen etter var vi klare for å utforske hovedstaden ytterligere. Vi dro opp til en av utsiktspostene, som viste seg å være stengt.. Vi tok noen bilder og bestemte oss for å finne et av de andre punktene. Marit konkluderte med at hun ikke var i stand til å være særlig langt fra hotellet og dodøra, så vi dro første tilbake til hotellet. Maren stakk ut på en ny runde, på jakt etter damer med hatt.

Dagen gikk med til fotografering og dårlig mage. Marit var ikke så ivrig på å være shabby, så i stede for å ligge inne og råtne på rot ble det en ny tur ut. Denne gangen fant vi sushirestauranten! Gleden var stor, og selv om utvalget ikke akkurat tok pusten fra oss, fikk vi i alle fall et etterlengtet sushimåltid! Det hjalp vel ikke særlig på tarmsystemet, men det var verd det. I løpet av dagen hadde vi også levert noen poser til vaskeriet, og neste dag kom klærne nyvasket og sammenbrettet tilbake. Ingen tvil om at vi er fint folk, da vi vasker truser for 11 BOBs pr stk.. 1 BOB er ca 80 øre i NOK. Men alle klærne våre var rene og vi var klare for å reise videre. Ny busstur, selvfølgelig. Denne gangen fikk vi servert lunsj, det lå tjukke tepper i setene og til og med pute var på plass. Det er så herlig å ta buss i Sør-Amerika! Turen varte, dessverre, bare i 6 timer. Og etter å ha stilt klokka enda en time tilbake var vi fremme i Puno halv ti på kvelden. Her sjekket vi inn på et random hotell, og fikk et rom i 4. etasje. Også Puno ligger 3800 m.o.h, det kjennes godt når du skal stable deg opp noen etasjer!

La Paz!

søte bolivianere:)

Damene driver kiosk!

Mye folk, mye hatt...

mye skjørt, mye dame...

Maren hadde satt ned foten, nå var det på tide at Marit tok ansvar for helsa si. Det er bare å høre etter, og det ble en dag med vann, banan og salte kjeks. Dessuten tok Maren turen innom et av de 100 apotekene og kom tilbake med noen fancy piller. Etter å ha slukt to av dem og latt det gått en time, var Marit klar til å være med utenfor hotellets fire vegger igjen.

Maren kjør "Stjel stilen" og har tatt på seg alpakkaveska, alpakkagenser, alpakkalue og over det hele festet på seg et teppe.

Marit er klar for ny busstur. Venter på bussen til Puno.

Denne søte mannen satt på busstasjonen og solgte tyggis for 2 BOBs. Vi kjøpte en pakke og betalte 10. Han ble så glad at han kysset pengene, gjorde korsets tegn og ba for oss. 

Maren kjøpte noen stilige piller til Marit. Hva? Vet ikke. Funker? Yes!

Inka ditt og inkda datt... Her er Inka Kola. Foretrekker fortsatt Coca Cola...

Puno ligger ved Lake Titicaca og vi hadde i utgangspunktet planer om å ta en todagers utflukt på sjøen, med overnatting hos de lokale. Regnvær og mage tatt i betraktning, gjorde at vi valgte dagstur og en ekstra natt på hotell i stede. Etter en runde med u-landshjelp (suvenirshopping), booket vi tur og fant oss en restaurant som serverte oss alpakkabiff! Vi prøvde å beskrive smaken, men klarte ikke si annet enn at det var kjempegodt! Anbefales virkelig! Etter middagen tok vi turen til baren “Positive rock ‘n’ reggae”. Vi elsker denne baren!!

Funny å være på shopping i Puno. Mange artige luer. Maren testet denne, men den ble igjen i butikken.

Du fryser i alle fall ikke om du putter en sau på hue...

Vi stakk innom et marked. ble ikke no mathandling her...

... selv om de hadde veldig mye kjøtt.

Truseshopping! 

Vi er veldig bevisste på å utnytte hele dyret. Så vi har alpakkaullgenser på, mens vi spiser alpakka. veldig godt begge dele; både genser og mat.

Favorittbaren i Sør-Amerika!

Goingmusikk og stilige lokaler. her er fra trappeoppgangen opp til vår egen spot på loftet!

Neste morgen var det bare å dra seg opp av senga, spise litt frokost og piller, før vi var klare for Lake Titicaca. Vi dro ut på Uros, som er noen øyer ute i sjøen. Det er små øyer som er bygd opp og hver lille øy består av ca 5 – 10 hus med sin egen president på hver av dem. Maren er en jævel på spansk tørrpart, og fant seg opp til flere venner ute på øyene. Hun ble også med inn i huset til ei av damene som solgte smykker og kopper. Hun var 21 og hadde ei lita jente på 2-3 år som tok ansvar for at Marit kjøpte enda noen flere suvenirer.

Vi var innom 3 små øyer på turen før vi dro tilbake til Puno. Deretter tok vi en kjapp lunsj før vi dro videre til Sillustani. Dette er en eldgammel gravplass(fra 1400-tallet), som ligger på 4000 m.o.h. Det var med stor glede vi oppdaget at vi trasket lett og uanstrengt rundt i terrenget der. Vi er akklimatisert! Machu Picchu blir nok som en lek!

Presidenten på den første øya vi besøkte. Lite nykker...

Små hus på Urous...

Små damer...

Urou, lake Titicaca

. 

Trivelig stemning på Lake Titicacatur.

Etter en runde oppe i gravhaugene dro vi ned igjen, hilste på noen småjenter som hadde med seg et lite lam, kjøpte noen votter(ja det er litt småkaldt i 16 grader) og observerte noen tjukke, kåte sauer, dro vi på besøk til en liten familie. Her var det både lama og alpakka, litt skumle, men vi tøffa oss opp og tok noen bilder. På denne lille gården hadde de også marsvin, og de bor faktisk like fint som folkene, om ikke bedre.

De har visst ikke topptrim i Peru. Maren fant ikke noe bok på toppen...

Maren tar en kvil på øya. Godt å sette seg nedpå.

En av gravene, åpnet sådan. Noen ble åpnet av tyver, fordi de begravde menneskene med smykker og gullmasker. fint tyvgods. De begravde lå med alt dette og ble begravd i fosterstilling, klar til å gjenfødes. Andre graver var ødelagt pga lynnedslag og andre igjen av forskere. Denne her er 12 meter høy.

Vi besøkte denne dama med familie og dyr. Herlig gjeng!

Vi ble kjent med denne jenta som prøvde å selge oss noen busker.

Skrekkblanda fryd, men definitivt verd det!

Ingen problemer med å få med disse på bilder, da de er langt over snittet nysgjerrig.

Typisk bolighus.

Her bor marsvina, noe som ser identisk ut med bolighusene til folka her.

Så fiiiiin! Har bestilt frakt av spesialbaggasje hjem til Norge og tar med oss denne kompisen!

Vi kom tilbake til Puno utpå kvelden. Vi booka buss til Cuzco, som gikk halvti på kvelden og slo i hjel kvelden på vår nye favorittbar! Den er verd å dra å besøke i ens ærend!

Bussen fra Puno til Cuzco skulle ta 7 – 8 timer, her skjer det noe rart, for vi er fremme allerede klokka fire! Trist, siden komforten er så god på bussen at vi mer enn gjerne skulle tatt den lengre. Men vi må jo tross alt av her. Vi fikk rom på hotellet vi hadde booket og er godt fornøyd med at vi har fire dager her før vi skal bryne oss på 4 dagers fjelltur opp til Machu Picchu.

Det merkes at turen begynner å nærme seg slutten. Tida strekker ikke til… Vi skulle så gjerne hatt litt mer å gå på, men så er gleden av lønn også stor, så vi må vel bare leve med at 7 uker får holde(for denne gang). Vi har tatt vår siste busstur, fra Cuzco til Lima blir det 1t20min fly i stede for 20 timer buss på dårlige veier. Deretter starter hjemreisen, med et utall antall flyturer…

Marit er for øvrig friskmeldt igjen, selv om hun hardnakket benekter å ha vært syk. Maren er kvitt eksemen!

Vi lever særdeles tett på hverandre på en slik tur, og vi undrer oss over hvor sunt dette egentlig kan være. Vi deler virkelig alt med hverandre, og som nybakte småbarnsforeldre som jubler og facebooker sin nye verdensborgers avføring med stor glede, rapportere også vi til hverandre om konsistens, farge og hva det måtte være ang avføring(dog vår egen). Om det ikke bruker facebook, er dette noe vi gjerne gjør i løpet av bussturer eller på andre offentlige steder, og satser på at de andre rundt oss ikke skjønner norsk. Det er på tide å sette en stopper for dette før Maren starter i Nicaragua med 300 andre nordmenn og Marit kommer tilbake til fedrelandet. Men ha oss unnskyldt om det tar litt tid..

Vi har tidligere skrevet om Marens beskjedne høyde, dette er hva mer den fører med seg:
Noen av hotellene vi har vært på har 18-årsgrense. Maren må vise legitimasjon.
I Puno bestiller vi noe varm drikke; Maren får en varm kakao og ei sukkerskål, Marit får varm melk med egg og honning, i stede for sukkerskål kommer det et shotteglass med noe blankt noe som skal opp i drikken.

Må forresten fortelle litt om hvordan det er å krysse grensa med buss, igjen. Denne gangen på bussen fra La Paz til Puno, fra Bolivia til Peru. På bussen fikk vi et skjema vi skulle fylle inn. Her skal navn, alder, passnr og mye mer fylles ut, samt et avkryssingsskjema ift hvor mye cash vi har med, hvilke varer og verdier vi har, drugs osv. Vi begynte å fylle ut hvert vårt skjema, men ble stående litt fast på ja/nei-avkryssinga da vi kom til D og E. “Do you take all your bags?” og “Are you taking all your bags?”. Etter en nærmere titt på arket viste det seg at det var svært mange oversettelsesfeil fra spansk til engelsk. Det som kanskje var enda mer overraskende var at det var en drøss skrivefeil på spansk også.. Men vi fylte ut etter beste evne, og da vi prøvde å spørre han som samlet de inn igjen sa han bare “it’s ok”. Vi kjørte et par timer, så kom vi frem til grensa. Da måtte alle ut av bussen. Det regnet! Noe så vanvittig til regn! Vi løp bort til den bolivianske grensekontrollen, og stusset litt på at vi løp oss rett frem til kontorpulten. Der ble vi stemplet ut av Bolivia. Da vi gikk ut fra kontoret igjen la vi merke til en kø på 8 meter. Jaja, vi sneik “litt” der gitt… Deretter måtte vi ut av dette bygget og ut i regnet. Vi løp i vei, over ei lang bru og vips var vi i Peru. Da var det ny grensekontroll og vi måtte fylle ut immigration-kort. For å komme oss vekk fra regnet gikk vi rett inn, plutselig sto vi med skjemaet i hånda og det viste seg at vi seila glatt forbi en ny kø. Vi fylte ut skjemaet, STILTE OSS I KØ, og fikk stempla oss inn i Bolivia. Neste gang vi skal krysse landegrenser skjer det på flyplasser, da er det nok litt mer ordnede former og vi skal nok alltids få stått nok i kø.

Vel, da tar vi livet med ro noen dager i Cuzco. Fortsatt på 3800 moh. Opplading til fjelltur og forsoning med at busslivet er over.

Maren & Marit