Et liv i sus og bus(s)

Tiden i Brasil er over. Vi tok buss fra Rio 3. januar i retning Bolivia. Bolivia er Sør-Amerikas fattigste land og hele 86 % av befolkningen er analfabet. Det var virkelig goodbye til luksuslivet vi hadde hatt i Rio.

Uansett hvor du befinner deg i Sør-Amerika får du alltid beskjed om at det er farlig. Når det gjelder Rio vil ikke vi påstå det samme… Uansett hvor vi var så vi alltid politi rundt omkring, i biler, stående på gata eller syklende. De siste årene har de satt inn en mengde “ryddetiltak” for å gjøre det tryggere, mye pga fotball-VM neste år og OL etter der igjen. De gjør tydeligvis en god jobb. Når det er sagt, det handler jo mye om deg selv også. Er du for naiv og ikke så glad i å oppføre deg som folk, da er det farlig i Brasil. Men da er det generelt farlig over alt hvor du ferdes. Om du ikke er en sånn en som ALLTID har uflaks da...

Men Bolivia ja. Bussturen skulle ta 28 timer, og vi hadde forstått det sånn at vi kom frem til Santa Cruz. Derfor booket vi et hostell her før vi satte oss på bussen. Det som viste seg etter 29 timer på bussen var at den stoppet på grensa. Her måtte vi traske over brua tilbake til Brasil å få et exit-stempel i passet, før vi trasket over den lille brua tilbake til Bolivia å fikk et stempel for opphold i Bolivia i inntil 30 dager. Kø er bare forbokstaven for denne prosessen.

Utgangspunktet vårt etter dette var at vi befant oss i en grenseby i Bolivia, hjemløse sådan. Men det er jo så LETT! Det er faktisk NULL STRESS når vi lever i en verden full av venner og mer eller mindre gunstige bussruter. Så vi ble kjent med et par fra Portugal som skulle videre til Santa Cruz, delte en taxi med dem og kom frem til bussterminalen. “Bussterminalen” tror jeg vi kaller det. Bussterminalen i Rio, Cabo Frio og Sao Paulo er ganske store og fine. Ryddige forhold og et bra kø-system. Kontrastene kunne ikke vært større da vi kom til “bussterminalen” i Bolivia. Det så mer ut som et slitent vedlager, taket var der, men veden manglet. Taxisjåføren anbefalte oss et selskap, så i stede for å overnatte etter den lange bussturen hev vi oss med på en ny busstur på 8 – 9 timer med avgang 4 timer senere. Ang bussturene er det faktisk her vi har hatt den beste søvnen de siste par ukene. Så det var temmelig godt. Derimot har det vært skralt med maten. Bussene stopper slik at vi får kjøpt oss noe å bite i, men det er stort sett bare drittmat. Så før vi tok neste buss måtte vi ha noe å spise. Det er rett og slett en skam at vi ikke hadde strøm på kamera eller mobil, for restaurantbransjen på denne plassen hadde virkelig vært verd noen knips. Får gjøre et fattig forsøk på en forklaring:
Se for deg en stor verkstedhall. Del den inn i gater avskilt med betongvegger i slitne farger(rosa, grønn, rød). Den var fylt med sikkert 20 “kjøkken” med ca 2 – 3 ansatte pr bod. Mye mat, masse folk og sikkert hundretusen fluer pr bod. Vi satte oss ned ved “bardisken”. Ei dame står med to vaskebaljer foran seg og kommer plutselig med bestikk til oss. Vi bestiller en kyllingfilet og en kjøttfilet med stekte/friterte poteter. I det kokka åpner svartsekken og banker i vei på en kyllingfilet svirrer det plutselig opp på tusenvis med fluer rundt omkring og inne i sekken. Hun slenger fileet over en eggekartong som står i oppvaskkummen, mens det andre kjøttstykket friteres sammen med noe egg. Ikke lenge etterpå får vi servert to porsjoner, spiser maten vår sammen med fluene og betaler 16 kroner for herligheten. Sweet deal…

Kjøper litt bananer, cola, vann og dopapir og setter oss på bussen. 

Etter 8 – 9 timer er vi fremme i Santa Cruz, klokka er 5 på morgenen og vi har ingen steder å være. Så vi tar livet med ro på betongrampa ved der bussen stoppa og blir kjent med et annet par fra Portugal. Vi lanserer forslaget om å booke inn på Hotel Sarah og de synes det høres ut som en god plan. Vi tar en taxi og satser på at han kjører oss dit vi skal. Det gjør han. Det er tydeligvis vår dag i dag og alle fire får rom der og da. Klokka var da blitt 06.30. Dusj og tannpuss! For en lykke!! Seng!! Ubeskrivelig! Strøm! Kjekt!

Santa Cruz er en storby som er lett å orientere seg i, og er relativt up to date. Etter å ha fått sovet ut noen timer tar vi oss en tur ut og forelsker oss tidlig i restauranten Picolo! Her har vi så langt spist alle våre måltid. Det er rent g pent, god og veldig innbydende mat. Wraps, Jalapeno, avocado, panini, real deal hamburger, müsli, jus, smoothie og kaker ut av en annen verden! Love it!

Vi elsker Picolo!

Siden det har vært lite mat og kommer sannsynlig til å bli dårlig fremover satte vi av 6. januar til "matdagen". Verdens beste oreokake og tidenes crepes til lunsj! Smoothien var frokosten i går og de andre fantastiske kakene kjøpte jeg og sendte dem direkte til Meldal slik at det blir litt ekstra kvalitet på neste fredagskaffe.
Status etter den heftige lunsjen: sooooooo full!

Så langt har vi ikke gjort annet enn å vandra litt rundt i sentrum av byen og 24.september-parken. Navn på både busser, gater og bydeler baserer seg stort sett på datoer. Snedig system.

På tur tilbake til hotellet første dagen gikk vi tilfeldigvis innom et reiseselskap som lå like ved der vi bodde. Det viste seg å være midt i blinken! Vi hadde sett på ulike alternativer for å komme oss videre og innsett at det ble en hel del organisering fremover. Men den slapp vi plutselig lett unna. Vi kunne ta livet med ro her i Santa Cruz en ekstra natt, deretter organiserer de hele neste uke for oss. Mandag tar vi buss til Sucre, over natta, deretter en ny buss videre til Uyuni. Der får vi en natt på hotell før vi drar ut på en tredagers tur i saltørkenen. Etter saltørkenen har vi en ny busstur over natta og kommer opp til La Paz på lørdag. Alt dette til den denne sum av 1600 BOBs pr pers. Sweet deal! Og i tillegg, vi slipper å tenke på en hel uke!

Rommet vårt på Hotel Sarah. Her har vi også en tv, et klesskap og et bad. Dette er et av de anbefalte hotellene...

Andre ting som har skjedd siden sist… tja..
Regner med May-Britt fortsatt er i harnisk etter tattoveringsstuntet. Vel, fingrene våre henger fortsatt på og er like friske, så vi lærte ikke noe som helst av å gå imot formaningen om ingen tattoo i Sør-Amerika…

Det kan virke som at alle timene på buss gjør oss litt overstadig tullete i topplokket… Marit satt og vasket fingrene sine før kveldsmaten på bussturen til Bolivia, det hun antok var antibac var flytende sukkererstatning. Skulle kanskje tatt hintet når det var bilde av kaffe og frukt på den ellers blanke flaska… 

Videre inn i Bolivia så vi store grønne sletter med mange forskjellige dyr på:
Marit: “Åj, Maren sjå alle kuanj!”
Maren: “Marit, det der e hæsta…”
Det er i det hele tatt mye rart som blir sagt, vi flirer godt og tenker at det er greit vi er langt hjemmefra.

Ellers; alt er bra, vi er ikke hjemløse og har det veldig fint!

Maren & Marit