På ville veier i Bolivia

Så var det mandag ettermiddag og vi var klare for å ta buss til Sucre, 16 timer. Vi tok med oss ei flaske vann og en pakke potetgull. Det var klart for å komme seg opp i de mektige bolivianske fjell. Etter et par timer begynte vi å krabbe oppover, og etter noen flere timer tok vi en liten pause. Heldigvis. Her var det do, og selv om bussen også har do var det umulig å komme seg dit da 4-5 stk hadde sovnet på gulvet foran døra.

Her stoppa bussen og vi fikk kjøpt oss noen boller og tømt blæra.

Vi kjøpte med 4 boller(flate sådan), to med sukker og to med ost, og tenkte at det fikk holde. Vi kunne sove resten av turen nå og når vi våknet ville vi være fremme. Etter planen. Gjennom natta ble det dårlig med søvn. Denne bolivianske bussen har en helt annen standard enn de brasilianske. Det visste vi på forhånd og hadde innstilt oss på seter ala de som er i KVO-bussen. Dermed ble vi positivt overrasket da vi kom oss om bord. Dvs etter vi hadde betalt 3 Bobs for å komme inn på terminalen, fått terminalbillett, halve ble revet av da vi gikk ut på perrongen deretter komme en sikkerhetsvakt inn i bussen for å se til at alle hadde sin billett før vi kjørte ut. Men DA var vi endelig i gang. Myke seter, som kunne legges litt bakover var ikke verst. Da er det verre å være Bjerkås med sine 175 cm, langt over boliviansk standard. Mellom setet og seteryggen foran var det så vidt plass til knærne og det er temmelig makabert å være bein på en langtur. Likevel, dette skulle vise seg å bare være en fis i motvind i forhold til hva vi hadde i vente. Natta bydde på et vanvittig tordenvær. Det lynet! Skikkelig, skikkelig, skikkelig masse lyn!!! Det ble etter hvert også regn.

Vi reiser i regntiden, men så langt har den bestått av bare en kort regnskur i løpet av dagen, tidvis mye regn, men det går fort over. Ellers er det sol og varmt.

Da klokka var passert 08.00 ble det full stopp, det hadde gått treigt opp etter de kronglete veiene et langt stykke, men nå var det stopp. Ikke bare for oss, men vi sto i en kø med sikkert 100 andre busser. Noen tok med seg pik-pakket sitt og begynte å gå. 2 timer skulle det ta før de kom til neste tettsted. Vi lot tingene våre ligg og gikk ut for å se hva som sto på.

Ras! Veien var stengt og det skulle komme gravemaskin om 3-4 timer. Jaja, vi venter heller på den enn å gå med de store sekkene, ble konklusjonen. Når klokka nærmet seg 10 begynte noen av bilene å prøve seg over. Med et ekstra dytt kom de seg over. Deretter prøvde de en lastebil. Også den kom seg over etter noen forsøk. Det gav sjåføren vår blod på tann og det gnistret av øynene hans, som en fem åring som nettopp har pakket opp drømmegaven på julaften. En annen bussjåfør tenkte det samme og prøvde seg før oss. Den sto i bakken og rugget lenge, vi trodde en periode at den skulle velte, men det gikk bra. Med stor innsats fra menn med spader og gamle koner som fjernet grus med noen kjepper kom den seg ned igjen og måtte gi opp. Gnisten i øynene til vår sjåfør lyste, om mulig enda mer.

Endeløse køer og en haug med folk. Her er de første bussene som kom til raset.

Vi kom oss ut av bussen og filmet det hele, det breieste gliset i hele verden satt i førersetet og etter tre forsøk var han over. Vi jublet og tenkte at nå, nå kommer vi oss videre. Etter neste sving så vi litt mer av veiene. Ras, ras, ras og atter ras. Flere kilometer av veien var begravd av store hauger med stein og grus. På utsiden av veien var det bratte skrenter. Det gjelder å ikke skli ut…

Vi blir bedt om å ut å lempe stein og grus, for deretter å komme inn i bussen og være balast. Slik beveger vi oss fremover, litt etter litt… Maren får kjøpt noen bittesmå mangoer, og vi har fortsatt drikke, så da går det greit.

Plutselig øyner vi håp! Vi MØTER en buss. Riktig nok står den bom fast og ser ut til å skli utover når som helst, men da har i alle fall denne bussen kommet seg så langt fra den andre siden. Bussjåføren vår Señor Loco kommer seg ut av bussen og legger seg ned for å skru. Han lemper etter hvert av framskjermen og har bestemt seg for å dra ut bussen som sitter fast. Machoman him self, ingenting kan stoppe ham, tydeligvis.

Etter utallige forsøk får han jaggu dratt løs den andre bussen og vi kommer oss videre! Det er fortsatt mange ras på veien, men de blir stadig mindre, og vi trenger ikke gå ut noe mer. Etter hvert når vi igjen en stor gruppe av folk som har gått. Supermannen vår stopper og fyller opp bussen med det som går. Det går tungt opp bakkene, men det går! Etter tre timer er vi endelig i Sucre! Som første buss! Her skulle vi tatt en ny buss til Uyuni klokka 9… Det ble det ikke noe av gitt. Busselskapet vi hadde plass hos ville ikke være særlig hjelpsomme og sa vi måtte kjøpe nye billetter og kunne dra neste morgen.

Og vi som ikke skulle tenke på en hel uke. Det var bare å sparke i gang hjernecellene igjen. Etter hvert fikk vi tak i reiseselskapet, og de skulle ordne opp for oss. Så da var det bare å få i seg litt mat og booke seg inn på et hotell. Resten av uka er allerede forskjøvet med en dag. Det går greit ift tidsplanene våre, men vi vet godt at det er turen fra Uyuni og opp til La Paz som virkelig er omtalt som rasfarlig i regntiden. Så det kan fort skje at vi blir enda noen dager forsinket. Time will show.

Uansett, nå har vi kommet så langt. Vi er begge svært imponert over hvor mye som faktisk skal til før en buss bikker over. Vi var helt sikre to ganger, men mr. Machoman styrte skuta i havn!

Vi sjekket de andre busselskapene, men ingen andre kjørte til Uyuni i dag. Med gjørmete bein og sekker tok vi frem den store kloke boken og fant et hotell i Sucre. Trøtte og sultne var det bare en ting som gjaldt. Maren slo til med Grand Hotel! Taxien kjørte oss hit og vi sjekket inn på et kjempefint dobbeltrom, høy standard for Bolivia å være! Vi hadde helt glemt å spørre om prisen, og vi fikk oss en liten overraskelse. 800 Bobs. Jaja, det får stå til! 

Resepsjonisten ringte til reiseselskapet som hadde organisert uka for oss og forklarte problemet, og programmet ble flyttet en dag frem. Vi fikk beskjed om å dra tilbake til busstasjonen for å booke nye bussbilletter. Da vi kom dit var stemningen en annen enn sist vi var innom. To seter var reservert for oss, og vi slapp å betale! Hurra!! Vi fikk billettene og stikker videre i morgen(onsdag).

Vi tok taxi tilbake til hotellet og fant oss en koselig, liten franskinspirert restaurant like ved. Da var det 26 timer siden vi hadde spist skikkelig mat sist.

Vi har mange bilder og videoklipp, disse kommer så fort Bolivia kan by på litt raskere internett.

Chao!

Maren & Marit