Mil etter mil...

Noen spennende dekk vi fant ute på saltørkenen.

Så, etter en lang og delvis strabasiøs busstur tar vi en natt i Sucre og en ny 8 timers busstur til Uyuni. Hva gjør vi deretter? Jo, da tar vi en tredagers biltur til en forandring. Med det samme ønske om å forflytte seg, bare med litt mindre komfort.

Når vi kommer til Uyuni er vi på 3600 m.o.h. og ting skjer. Matlysten forsvinner og hodepinen gjør sitt inntog. En natt med søvn hjelper på, men matlysten synes ikke å øke. Fra matveldet på Picolo går det nå i banan, vann, havrekjeks og müslibarer.

Nå skal vi på tur! 3 dagers rundtur i Salar de Uyuni. Land Cruiseren stopper utenfor hotellet og vi sikrer oss setene i midten(dette er et vesentlig moment). Med oss på turen har vi sjåføren Johnny, Eljo og Freddy fra Brasil, Georgio fra Spania og hans kjæreste Fanny(som er veldig funny) fra Bolivia. Bilen har plass til åtte, men heldigvis er vi bare sju!

Dagen starter med en tur ut til “kirkegården” for alle togene. Uyuni er som Løkken Verk kjent for sin gruvedrift, og der stopper alt av sammenligningsgrunnlag. Uansett, togene var der pga gruvedriften, men når den tok slutt på 1940-tallet strandet alle togene i utkanten av byen. Der står de og forfaller, og de kaller det museum. Så vi lekte oss litt rundt inne på gravlunden.

Deretter gikk turen ut på den gedigne saltørkenen, Salar de Uyuni. Verdens største, sådan. Den strekker seg hele 10 582 kvadratkilometer. Store deler av denne delen av Bolivia var tidligere dekt av en diger innsjø, når den tørket inn ble det hele en diger saltørken. Vi hadde store planer for mange fancy photoshoots her og i det vi stoppet ute på ørkenen var vi helt på høyde med japanske tursiter, om ikke verre. MEN vi hadde en utfordring, og den skulle vise seg å bli verre enn først antatt. Vi skulle jo begge være med på bildene, så vi trengte en fotograf. Ærlig talt, hvor mange dårlige fotografer kan samles på en ørken samtidig? Uvisst. Men vi var i alle fall omringet av dem. Etter nøye forklaringer og et par eksempelbilder fikk vi tilslutt forklart såpass bra, at det ble noen stilige bilder.

Lite mugg i hjemmene i Bolivia, da gjennomtrekken er formidabel.

Uyunis svar på Rennebumartnan.

Hattfine frøkner. Bondebøtta.

Maren på colaflaska!

å føle seg litt tråkka på...

M & M sammen med vårt brasilianske reisefølge.

Lett å løfte en bil med bare beina1

Fine Salar de Uyuni

En av bilene i reisefølget.

Etter 8 timer med bilkjøring og fotografering over ørkenen kom vi etter hvert til “fastlandet” igjen. Her kjørte vi etter skrale traktorveier i en halvtimes tid før vi kom frem til hotellet. Forresten, “hotellet”. Vi ble plassert på rom med de to Brasilianske og med tid og stunder fikk vi servert middag. Først en boliviansk suppe etterfulgt av en av de bolivianske tradisjonsrettene; en form med chips dekket av pølse, noe kjøtt, grønnsaker og egg. Det hele ble avrundet med en halv hermetisk aprikos. Matlysten hadde fortsatt ikke vendt tilbake, men vi fikk da i oss litt. Deretter ble det en natt med god søvn! Etterlengtet sådan.

Hotellrommet

spisesal og gang

Hotellets fasade

Dag to, vi var klare for avreise 07.30 etter en kjapp frokost med noe fruktsalat. De to gamle(Georgio og Fanny) som havnet bakerst hele første dagen klagde på at det var så trangt til beina, så de ville gjerne bytte plasser. Maren og Marit krøp baki og sa at det var null stress for oss. Det var jo heller ikke det, dessuten kunne vi jo nesten ligge baki der.

I starten var veien full av gjørme og det var veldig sporete, deretter ble det mer grus og vaskebrett! Heftig vaskebrett! Jøldalsveien i full teleløsning er en drøm å kjøre i forhold til dette! 

Det var helt ekstremt! Dette gikk naturligvis ekstra hardt utover oss to i de trange, ukomfortable ekstrasetene bakerst. Vi fortsatte å bevege oss oppover i høydemeter og hodepinen økte. Energinivået vårt er som regel over snittet, men her har vi tydeligvis møtt vår overmakt. Høydemetrene slo oss ut med en strak høyre og vi gikk ned for telling. På bilturen gav de oss coca leafs som vi skulle slikke på å legge på tinningen. Funket ikke noe særlig det bolivianske kjerringrådet der… Etter en 12 timer laaaang dag i bil, hvor av vi kjørte i 11 timer, var vi helt ødelagte når vi kom frem til hotellet. Vi hadde mest lyst til å grine begge to. Kvalme, hodepine, stiv i nakken, slapp og ustø. Vi så for oss å måtte være igjen på hotellet til evig tid, for disse veiene her tar knekken på oss. Vi har forflytta oss ca 1300 høydemeter.

Coca leafs for hodepine...

Snø på toppene!

Vi stabler oss inn på “hotellet” hvor vi alle seks turistene skal dele rom. Maren og Marit rett ned på senga. Reisefølget vårt er i skammelig god form. De gir seg ikke med kjerringråd og lager to kopper med te av coca leafs. Dette må vi drikke, da blir det bedre. Vi stabler oss på beina igjen og setter oss ved bordet. Ikke så lett å være Maren og Marit nå… Vi er så slitne og utkjørte at vi knapt går. Hjertet hamrer i oss begge to. Marit kjenner på pustebesvær, noe Maren slipper unna. Dette kommer nok av at Maren knapt har runda metern, og når derfor ikke den ekstra tynne lufta Marit når tak i på stående fot.

Vi setter oss ned og drikker opp teen, og selv om vi helst vil gråte ender vi opp med en latterkule av de store. Tårene triller og vi klarer nesten ikke stoppe. Vi stabler oss tilbake på rommet og finner senga. Det er da det viser seg at Eljo er nyutdannet lege og har dratt med seg halve medisinskapet på tur. Han gir oss diverse tabletter. Vi kryper under dyna, mens resten av følget tar seg litt vin og venter på middagen. Middag ble det aldri noe av for vår del denne dagen.

Ny dag nye muligheter, 5000 m.h.o. Formen er litt bedre, selv om søvnen ikke har vært noe særlig. Vi kryper nok en gang bakerst i bilen og ser mørkt på en ny dag med 11 timer biltur. Fanny lager i stand to flasker med maté de coca, te, til oss som vi må drikke når vi kommer i bilen. Deretter er vi i gang. Veiene blir stadig bedre, heldigvis! Og etter hvert begynner vi endelig å kjøre ned fra de mektige, vulkanske fjellene. Vi stopper og tar noen bilder. Her ser vi både flamengoer, alpakkaer, lamaer og strutser. Alle dyrene med lange halser. De er ekstremt kule, spesielt lamaen som helt klart må være det mest nysgjerrige dyret som finnes!

Stiligstein

kult

flamengoene bor i Bolivia

Jentene i røyken

Spesielle formasjoner, spesielle Maren

5000 knallharde høydemeter for Bjerkås. Best å sette seg ned litt.

Så, endelig(!), har vi kjørt ned nok høydemeter til at hodepinen begynner å gi slipp. Vi stopper og kjøper sjokolade og brus, og i det vi setter oss inn i bilen igjen er vi ikke stive i nakken lenger heller! HALLELUJA! Livet er atter verd å leve! Vi bryter ut i tidenes gledesrus!

Det er med andre ord ikke bare, bare å akklimatiseres til 5000 høydemeter. Etter en kjapp runde på nettet kom vi frem til følgende diagnose; akutt høydesyke, mer enn mild, mindre enn alvorlig. Så satser vi på at det holder nå og at vi er klare for høydemetrene som venter oss i Cuzco om en uke. Vi funker i alle fall på 4000m.o.h nå!

En slitsom tur, men det ble kjempemange, kjempebra bilder fra bilturen vår. Godt fornøyd med det. Dessuten; ingen ting i livet er gratis!

Trygt på plass tilbake i Uyuni var vi i slag og middagen ble fortært på høykant. Da var det bare en ting å gjøre; ta en 11timers busstur opp til La Paz. Verdens høyeste hovedstad! Bussturen gikk smooth og vi sjekket inn på et av hovedstadens nyeste hoteller. Vi trenger å ta litt ekstra godt vare på oss selv noen dager nå. Ikke hadde vi trodd at en slik luksus fantes i Bolivia, men jo jaggu!

Det blir sagt og gjort så mye rart i løpet av turen. Drømmene blir stadig sprøere, og taleleifene når stadig nye høyder. Så det er så mangt vi kunne skrevet i bloggen, men vi synes vi utgir oss nok som vi gjør allerede.

“E bli litt rar i hode av den høye lufta her” sier Maren, og det har hun sannelig rett i. Tynn luft vil noen kanskje kalle det, men…

M&M har konkludert med at Ketil og Marit er som to dråper vann. Konklusjonen falt etter at Maren så likhetstrekk ved vanninntaket. Maren maser alltid om at det må drikkes vann, men både Ketil og Marit er særdeles dårlig på feltet. To dråper holder.

Dette lærte vi i Bolivia:
“I Sveits er det sånn at ingen får bruke vann eller gå på do etter klokka 22.00” kunne en Sør-Amerikans turist fortelle oss…. Nu vel…

Vi vil ha med oss Dagfin Vold på neste tur! Vi trenger en god fotograf! Så, som Viggo ville sagt det: “Korr ska vi reis?”

“Når e kjæm hem ska e SITT på do! Læææææng!” sitat Marit

Siden alt ser ut til å bli veldig mye om transport og veistandard for tiden; Bolivia er et spennende land å reise i. Alt er veldig primitivt her, de vasker klærne i bekken og bor i små murhus. Nesten alle går med hatt, og de gamle konene med små, svarte flosshatter er veldig søte. De fleste her er ivrig på å tygge coca leafs. Da blir de veldig morsomme. De tar fult av blader i munnen, tygger dem å legger dem i kinnet. “Snusleppa” her i Bolivia er altså en stor kul på kinnet, så sitter de der å smiler nesten uten tenner.

Maren & Marit