La Paz, Puno, Cuzco - stadig på farten!

Vi kom til La Paz og dro fra La Paz, vi kom til Puno og dro fra Puno. Nå har vi plutselig kommet til Cuzco. Her er litt av det som har skjedd i det siste.

Oppholdet i La Paz varte i tre dager, og verdens høyeste beliggende hovedstad var imponerende. Hus over alt, opp etter alle skråninger. Det er ganske stilig når du har noen høye, fancy blokker som bryter med alle de brune murhusene som er i stort flertall. Vi hadde virkelig valgt oss riktig strøk, med presidenten og regjeringa i nabolaget og hotellet var i samme bygg som den norske og svenske ambassaden. Etter en kjapp runde på google hadde vi for lengst funnet ut at La Paz hadde sushirestauranter, kanskje ikke det beste å spise i innlandet, men abstinensene var ikke til å holde ut. Det var søndag og vi var klare for sushimiddag. Dessverre så viser det seg at det aller meste er stengt på søndager i La Paz. Vi tok en taxirunde på leting etter sushi, men endte til slutt opp med at nærmeste åpne restaurant lå en times kjøring unna. Taxitakstene er særdeles overkommelige her, men en time pr vei, det orka vi rett og slett ikke. Vi kom tilbake til hotellet, og begynte å lete etter noe i nærheten som serverte noe annet enn den typiske innbake maten og fast food. Vi endte til slutt opp på en asiatisk restaurant. Det skulle kanskje allerede her ha ringt noen varselbjeller; asiatisk mat i Bolivia…? Vel, restauranten så fin og ren ut, og her som alle andre restauranter i Bolivia fikk vi maten etter 20-30 min. Dessverre skulle valget bli skjebnesvangert for en av oss.

Etter og knapt ha klart halve hver av de gedigne porsjonen dro vi tilbake til hotellet. Store senger, skikkelig dyner og puter hvor hode nesten forsvant når du la deg. LUKSUS! Vi passet ikke helt inn med alle dresskledde businessfolkene, men harembukse er så godt å gå i, at de får bare leve med det.

Dagen etter var vi klare for å utforske hovedstaden ytterligere. Vi dro opp til en av utsiktspostene, som viste seg å være stengt.. Vi tok noen bilder og bestemte oss for å finne et av de andre punktene. Marit konkluderte med at hun ikke var i stand til å være særlig langt fra hotellet og dodøra, så vi dro første tilbake til hotellet. Maren stakk ut på en ny runde, på jakt etter damer med hatt.

Dagen gikk med til fotografering og dårlig mage. Marit var ikke så ivrig på å være shabby, så i stede for å ligge inne og råtne på rot ble det en ny tur ut. Denne gangen fant vi sushirestauranten! Gleden var stor, og selv om utvalget ikke akkurat tok pusten fra oss, fikk vi i alle fall et etterlengtet sushimåltid! Det hjalp vel ikke særlig på tarmsystemet, men det var verd det. I løpet av dagen hadde vi også levert noen poser til vaskeriet, og neste dag kom klærne nyvasket og sammenbrettet tilbake. Ingen tvil om at vi er fint folk, da vi vasker truser for 11 BOBs pr stk.. 1 BOB er ca 80 øre i NOK. Men alle klærne våre var rene og vi var klare for å reise videre. Ny busstur, selvfølgelig. Denne gangen fikk vi servert lunsj, det lå tjukke tepper i setene og til og med pute var på plass. Det er så herlig å ta buss i Sør-Amerika! Turen varte, dessverre, bare i 6 timer. Og etter å ha stilt klokka enda en time tilbake var vi fremme i Puno halv ti på kvelden. Her sjekket vi inn på et random hotell, og fikk et rom i 4. etasje. Også Puno ligger 3800 m.o.h, det kjennes godt når du skal stable deg opp noen etasjer!

La Paz!

søte bolivianere:)

Damene driver kiosk!

Mye folk, mye hatt...

mye skjørt, mye dame...

Maren hadde satt ned foten, nå var det på tide at Marit tok ansvar for helsa si. Det er bare å høre etter, og det ble en dag med vann, banan og salte kjeks. Dessuten tok Maren turen innom et av de 100 apotekene og kom tilbake med noen fancy piller. Etter å ha slukt to av dem og latt det gått en time, var Marit klar til å være med utenfor hotellets fire vegger igjen.

Maren kjør "Stjel stilen" og har tatt på seg alpakkaveska, alpakkagenser, alpakkalue og over det hele festet på seg et teppe.

Marit er klar for ny busstur. Venter på bussen til Puno.

Denne søte mannen satt på busstasjonen og solgte tyggis for 2 BOBs. Vi kjøpte en pakke og betalte 10. Han ble så glad at han kysset pengene, gjorde korsets tegn og ba for oss. 

Maren kjøpte noen stilige piller til Marit. Hva? Vet ikke. Funker? Yes!

Inka ditt og inkda datt... Her er Inka Kola. Foretrekker fortsatt Coca Cola...

Puno ligger ved Lake Titicaca og vi hadde i utgangspunktet planer om å ta en todagers utflukt på sjøen, med overnatting hos de lokale. Regnvær og mage tatt i betraktning, gjorde at vi valgte dagstur og en ekstra natt på hotell i stede. Etter en runde med u-landshjelp (suvenirshopping), booket vi tur og fant oss en restaurant som serverte oss alpakkabiff! Vi prøvde å beskrive smaken, men klarte ikke si annet enn at det var kjempegodt! Anbefales virkelig! Etter middagen tok vi turen til baren “Positive rock ‘n’ reggae”. Vi elsker denne baren!!

Funny å være på shopping i Puno. Mange artige luer. Maren testet denne, men den ble igjen i butikken.

Du fryser i alle fall ikke om du putter en sau på hue...

Vi stakk innom et marked. ble ikke no mathandling her...

... selv om de hadde veldig mye kjøtt.

Truseshopping! 

Vi er veldig bevisste på å utnytte hele dyret. Så vi har alpakkaullgenser på, mens vi spiser alpakka. veldig godt begge dele; både genser og mat.

Favorittbaren i Sør-Amerika!

Goingmusikk og stilige lokaler. her er fra trappeoppgangen opp til vår egen spot på loftet!

Neste morgen var det bare å dra seg opp av senga, spise litt frokost og piller, før vi var klare for Lake Titicaca. Vi dro ut på Uros, som er noen øyer ute i sjøen. Det er små øyer som er bygd opp og hver lille øy består av ca 5 – 10 hus med sin egen president på hver av dem. Maren er en jævel på spansk tørrpart, og fant seg opp til flere venner ute på øyene. Hun ble også med inn i huset til ei av damene som solgte smykker og kopper. Hun var 21 og hadde ei lita jente på 2-3 år som tok ansvar for at Marit kjøpte enda noen flere suvenirer.

Vi var innom 3 små øyer på turen før vi dro tilbake til Puno. Deretter tok vi en kjapp lunsj før vi dro videre til Sillustani. Dette er en eldgammel gravplass(fra 1400-tallet), som ligger på 4000 m.o.h. Det var med stor glede vi oppdaget at vi trasket lett og uanstrengt rundt i terrenget der. Vi er akklimatisert! Machu Picchu blir nok som en lek!

Presidenten på den første øya vi besøkte. Lite nykker...

Små hus på Urous...

Små damer...

Urou, lake Titicaca

. 

Trivelig stemning på Lake Titicacatur.

Etter en runde oppe i gravhaugene dro vi ned igjen, hilste på noen småjenter som hadde med seg et lite lam, kjøpte noen votter(ja det er litt småkaldt i 16 grader) og observerte noen tjukke, kåte sauer, dro vi på besøk til en liten familie. Her var det både lama og alpakka, litt skumle, men vi tøffa oss opp og tok noen bilder. På denne lille gården hadde de også marsvin, og de bor faktisk like fint som folkene, om ikke bedre.

De har visst ikke topptrim i Peru. Maren fant ikke noe bok på toppen...

Maren tar en kvil på øya. Godt å sette seg nedpå.

En av gravene, åpnet sådan. Noen ble åpnet av tyver, fordi de begravde menneskene med smykker og gullmasker. fint tyvgods. De begravde lå med alt dette og ble begravd i fosterstilling, klar til å gjenfødes. Andre graver var ødelagt pga lynnedslag og andre igjen av forskere. Denne her er 12 meter høy.

Vi besøkte denne dama med familie og dyr. Herlig gjeng!

Vi ble kjent med denne jenta som prøvde å selge oss noen busker.

Skrekkblanda fryd, men definitivt verd det!

Ingen problemer med å få med disse på bilder, da de er langt over snittet nysgjerrig.

Typisk bolighus.

Her bor marsvina, noe som ser identisk ut med bolighusene til folka her.

Så fiiiiin! Har bestilt frakt av spesialbaggasje hjem til Norge og tar med oss denne kompisen!

Vi kom tilbake til Puno utpå kvelden. Vi booka buss til Cuzco, som gikk halvti på kvelden og slo i hjel kvelden på vår nye favorittbar! Den er verd å dra å besøke i ens ærend!

Bussen fra Puno til Cuzco skulle ta 7 – 8 timer, her skjer det noe rart, for vi er fremme allerede klokka fire! Trist, siden komforten er så god på bussen at vi mer enn gjerne skulle tatt den lengre. Men vi må jo tross alt av her. Vi fikk rom på hotellet vi hadde booket og er godt fornøyd med at vi har fire dager her før vi skal bryne oss på 4 dagers fjelltur opp til Machu Picchu.

Det merkes at turen begynner å nærme seg slutten. Tida strekker ikke til… Vi skulle så gjerne hatt litt mer å gå på, men så er gleden av lønn også stor, så vi må vel bare leve med at 7 uker får holde(for denne gang). Vi har tatt vår siste busstur, fra Cuzco til Lima blir det 1t20min fly i stede for 20 timer buss på dårlige veier. Deretter starter hjemreisen, med et utall antall flyturer…

Marit er for øvrig friskmeldt igjen, selv om hun hardnakket benekter å ha vært syk. Maren er kvitt eksemen!

Vi lever særdeles tett på hverandre på en slik tur, og vi undrer oss over hvor sunt dette egentlig kan være. Vi deler virkelig alt med hverandre, og som nybakte småbarnsforeldre som jubler og facebooker sin nye verdensborgers avføring med stor glede, rapportere også vi til hverandre om konsistens, farge og hva det måtte være ang avføring(dog vår egen). Om det ikke bruker facebook, er dette noe vi gjerne gjør i løpet av bussturer eller på andre offentlige steder, og satser på at de andre rundt oss ikke skjønner norsk. Det er på tide å sette en stopper for dette før Maren starter i Nicaragua med 300 andre nordmenn og Marit kommer tilbake til fedrelandet. Men ha oss unnskyldt om det tar litt tid..

Vi har tidligere skrevet om Marens beskjedne høyde, dette er hva mer den fører med seg:
Noen av hotellene vi har vært på har 18-årsgrense. Maren må vise legitimasjon.
I Puno bestiller vi noe varm drikke; Maren får en varm kakao og ei sukkerskål, Marit får varm melk med egg og honning, i stede for sukkerskål kommer det et shotteglass med noe blankt noe som skal opp i drikken.

Må forresten fortelle litt om hvordan det er å krysse grensa med buss, igjen. Denne gangen på bussen fra La Paz til Puno, fra Bolivia til Peru. På bussen fikk vi et skjema vi skulle fylle inn. Her skal navn, alder, passnr og mye mer fylles ut, samt et avkryssingsskjema ift hvor mye cash vi har med, hvilke varer og verdier vi har, drugs osv. Vi begynte å fylle ut hvert vårt skjema, men ble stående litt fast på ja/nei-avkryssinga da vi kom til D og E. “Do you take all your bags?” og “Are you taking all your bags?”. Etter en nærmere titt på arket viste det seg at det var svært mange oversettelsesfeil fra spansk til engelsk. Det som kanskje var enda mer overraskende var at det var en drøss skrivefeil på spansk også.. Men vi fylte ut etter beste evne, og da vi prøvde å spørre han som samlet de inn igjen sa han bare “it’s ok”. Vi kjørte et par timer, så kom vi frem til grensa. Da måtte alle ut av bussen. Det regnet! Noe så vanvittig til regn! Vi løp bort til den bolivianske grensekontrollen, og stusset litt på at vi løp oss rett frem til kontorpulten. Der ble vi stemplet ut av Bolivia. Da vi gikk ut fra kontoret igjen la vi merke til en kø på 8 meter. Jaja, vi sneik “litt” der gitt… Deretter måtte vi ut av dette bygget og ut i regnet. Vi løp i vei, over ei lang bru og vips var vi i Peru. Da var det ny grensekontroll og vi måtte fylle ut immigration-kort. For å komme oss vekk fra regnet gikk vi rett inn, plutselig sto vi med skjemaet i hånda og det viste seg at vi seila glatt forbi en ny kø. Vi fylte ut skjemaet, STILTE OSS I KØ, og fikk stempla oss inn i Bolivia. Neste gang vi skal krysse landegrenser skjer det på flyplasser, da er det nok litt mer ordnede former og vi skal nok alltids få stått nok i kø.

Vel, da tar vi livet med ro noen dager i Cuzco. Fortsatt på 3800 moh. Opplading til fjelltur og forsoning med at busslivet er over.

Maren & Marit