Villmarkens døtre i inkaenes fotspor

Cuzco, dagen før dagen.

En kjøter bjeffer om kapp med en galende hane som aldri har lært seg klokka. Erling Hove stemmer i med Meldalssongen og klokka viser 05.00. Det er en halvtime til vi blir hentet av Bamba Experience.

Vi blir hentet og finner baksetet i en maxitaxi som står utenfor hotellet. Vi tar en runde i Cuzco og bussen fylles etter hvert opp av trøtte turister. Det viser seg å være overvekt av skandinavere. Bussturen skal vare 2,5 time, den strekker seg litt lenger da veien plutselig er stengt en halvtime før målet. Bussjåføren snur og finner en koslig liten traktorvei der ei bondekone gjeter noen kyr og sauer. Strengt tatt er det vel bondekonen med dyrene sine som passer best på denne smale veien. Dette minner oss om noe vi har gjort før…

Med tid og stunder, etter en frokoststopp og opplasting av utstyr, er vi klare for å ta fatt på fire dager med fjelltur i inkaenes fotspor. Vi droppet å leie gå-staver, men når vi hadde fått på oss sekkene kom guidene bort til oss med to par staver. “You will need these.” Her-re-guuud, hva for en kjerring tur skal vi egentlig på…? Gåstaver?? Jaja, vi tok imot og la ivei. Det hele starter med passkontroll(!) før vi tar fatt på de første bakkene. Været er perfekt, og turantrekket består av shorts og t-skjorte. Fjellskoene er pakket ned, og vi går for joggesko. Motbakke er knapt dekkende for hva vi bryner oss på, men vi har et behagelig tempo og gruppa går samlet. Frank, guid, danner fortropp, mens Kamil, guid, danner baktroppen. 

Klar for tur!

Klokka har passert 12 og vi har klatret det meste av bakker før dagens lunsj. Vi tar en pause, og dermed kommer regndråpene. Først litt, deretter bøtter det ned. Vi fortsetter i poncho til vi når lunsjcampen klokka ett.

Gruppa vår består av 12 turister, to guider og 16 sherpaer.  Sherpaene er bærer med seg kjøkkenteltet, restaurantteltet, 10 telt til turistene, soveposer og liggunderlag til alle, all maten for hele turen, samt noen kilo for hver av turistene. Sterke karer med andre ord, ganske korte og med ryggsekker som er på størrelse med seg selv. Cred!

Til lunsj serverer de 3-retters, til middag får vi av og til 4-retters.

Dagen fortsetter med regn, og det er en tung dag. Det er trossalt regntid, vi vet jo det, men tanken på at alt allerede er vått og vi nettopp har startet turen…ja, det bringer ikke akkurat frem optimisten i noen av oss. Utpå ettermiddagen kommer vi frem til leirplassen. Elva er oversvømt, så vi må krysse den på en litt annen måte en tiltenkt. Det går fint! Teltene er slått opp og vi kan flytte inn. Vi skifter til tørre, varme klær og fjellskoene kommer endelig til sin rett. Middagen avsluttes med flambert banan som ligger og dupper i rom, samt en kopp coca-te. Det er alt vi trenger for å sovne godt inne i teltene, mens regnet fortsetter med sitt.

Regnet har bøtta ned gjennom hele natten, det kommer noen dråper mens vi inntar frokosten også, men de forsvinner mens vi hiver innpå pannekaker med banan og sjokoladesaus. Vi er klare for dag to. Etappen er på 9 kilometer, og i løpet av de kilometerne skal vi opp 1200 høydemeter og ned 400 høydemeter(heter det lavdemeter når de gå nedover?). Det er en ny billettkontroll like overfor campen, så vi får en tidlig stopp. Her får vi også kjøpt sjokolade, noe som vil komme godt med oppover bakkene. Regnet er helt borte og t-skjorte funker fortsatt. Det er herlig å gå, og forholdene vekker noe i Maren og Marit. Vi legger oss i front og marsjerer opp igjennom regnskogen. Vi har to stopp før vi bryter oss på siste bit opp mot toppen, og Frank har allerede innsett at disse ikke blir brukt til å samle hele gruppa. “Tur handler ikke om kos, tur handler om prestasjon!” sitat M & M. Vi har fått med oss Mark fra Australia, og vi danner trioen som er desidert først på plass til siste stopp før fjellovergangen. Her er også siste mulighet til å kjøpe vann og snacks i løpet av turen. Twixlageret fylles opp, og Maren og Marit er veldig klare til å bryte seg på de neste bakkene. Vi er omringet av massive fjell, med snø på toppene. Fjellovergangen er så høyt oppe at vi fortsatt ikke ser den. Vi legger i vei. Det blir stadig større luke. Gå-stavene; hardt å innrømme, men de kommer godt med oppover bratta. Luka blir stadig større. Etter hvert må Maren slippe litt, mens Marit langer ut i kjent langrennsstil opp igjennom steinlagte inkastier. Spansken sitter ikke prikkfritt hos Bjerkås enda, engelskene til sherpaene er heller ikke noe å skryte av. Noe som endte med en noe ubevisst konkurranse med en sherpa et lite stykke oppi bratta. Om spansken ikke sitter, er det likevel ikke noe som helst i veien med konkurranseinstinktet, og farten økte betraktelig! Vi nærmer oss toppen, men sherpaen Ricardo har fått ei stor luke. Rundt en sving sitter han og hviler. “Hola señorita” sier han og ler, før han tøffer videre. Pokker og, noterer et tap der, mens Ricardo spretter oppover med sin digre ryggsekk. Marit kjører på videre, med gåstaver og sin lille tursekk. 

Fjell, fjell og atter fjell. 

Teltliv... Vi var to og to pr 4-mannstelt. Kurrant!

Ingenting å si på turgleden!

Fjellovergangen! Endelig! 4200 m.o.h! Høydesyke? Hahaha, ferdig med for lengst! Det er tydelig at vi begge har fullkontroll på høydemetrene nå. Da var det bare å nyte utsikten og snøen før en må ta fatt på trappetrinnene nedover. I underkant av en time med kjappgange, og dermed var Bjerkås på plass på campen. Maren kom ned som nummer to, og de raske nordmennene ble et begrep i gruppa. 1 time etter første ankomst var det kommet 3, en time til og storparten av gruppa var samlet, deretter gikk det nærmere 3 timer før hele gruppa var på plass og det var klart for lunsj. Det ble en lang dag med masse hvile. Været var upåklagelig, men vi var høyt opp og det ble en litt kaldere natt denne gangen.

Friske og raske var vi klare for dag tre. Etter alle trappene ned til campen begynte vi å kjenne det litt i leggene, men ikke verre enn at vi gikk det av oss etter noen minutter. Vi vandret på de hemmelige inkastiene, som kun de royale hadde brukt. Det er mange ulike stier mellom Cuzco og Machu Picchu, noen ble for eksempel brukt av budbringere, runners, som hadde en løype hvor de løp på 9 timer mellom de to stedene. På ferden så vi mange ulike vaktposter som var bygd opp av inkaene. Frank fortalte hvordan byggene hadde sett ut, hva de ble brukt til og hvor mange som hadde bodd der. Når klokka nærmet seg to kom vi til lunsjcampen. Været var upåklagelig og det ble en ny runde med solkrem. Herlig! 

Ruiner, dag 1.

Ruiner, dag 3

Ruiner, dag 3. Fra denne ruinen skulle vi ta med oss en stein opp til dagens første fjellovergang. Deretter legge den igjen på en varde på toppen og ønske oss noe.

Nok en tre-retters ble servert, Bjerkås har matvettet i orden(håper på å vende hjem uten for mye renter), mens Maren var noe mer nøktern. Etter pausen skulle vi gjøre en stopp til ved noen gamle ruiner, før vi nådde neste camp. Nå hadde de andre fått nok av de kjappe norske jentene, og de ville ta opp kampen. Vi lå i tet, men hadde fått selskap av tre-fire gutter. Marsjen etter lunsjen opp til toppen gikk unna. Vi kom til topps en halvtime før guiden. Deretter var det nye ruiner som skulle befares. Herifra så vi noen store trapper hvor inkaene hadde dyrket mat. Inkaene ryddet vekk all skogen, bygget opp murer med steiner, fylte opp mellom bakken og muren med sand og jord, vips; så har du en liten åkerlapp.

De som ville kunne ta omveien om disse trappene, mens de som hadde fått nok kunne gå rett ned til campen. Uansett hadde vi igjen ca 2 timer av dagens etappe, 1,5 t for de som droppet trappene.

Mens de fleste valgte å gå neste etappe, hadde Mark fått blod på tann. Han bød opp til konkurranse, og rask gange var ikke tilfredsstillende. Vi skulle nemlig løpe. Vi er på 3800 moh og skal ned ca 200 høydemeter. Stien er steinlagt av runde steiner, som er noe sleivete å gå på, med oppbrudd av en hel drøss med trappetrinn(gjerne i små, mørke tuneller). Vi har fortsatt ingen hemninger hva angår konkurranseinstinkt, så vi kaster oss i vei! Det går unna! Svetten renner, og latteren sitter løst nedover trappene. Sherpaene som hadde trasket lett ifra oss tidligere måtte til en forandring vike sin plass på stien. Til latter og applaus trakk de seg til sides da vi kom løpende. Mark har sin styrke i trappene, mens Marit smetter forbi når stien er bedre. Vi holder følge et stykke, men så blir feltet spredt. Kreftene suges ut av oss, og det går ikke bedre enn at Maren faller. Ikke pga hindringer, men beina bare svikter. Resultat; brannsår på leggen og skrubbsår på knærne. Skulle spist litt mere mat… Hun tar veien rett ned til campen og igjen er de norske jentene først på plass. Det er viktig å sette de andre på plass(spesielt skandinavene).

Her var det muligheter for å få seg en dusj, og et par av oss utnyttet sjansen. 

Doene rundt omkring på turen er hull i bakken, dusjene holder omtrent samme standard; en liten slange med ISKALDT vann. Det føltes nærmest som å dusje i isbiter(bare ikke fult så hardt). Dette var siste kvelden med sherpaene, for andre kveld på rad varter de opp med happy hour og serverer kakao, popcorn og noen karamellkjeks. Ja, og selvfølgelig coca-te. Alltid coca-te. Det har vi også fått når de har room service hver morgen. En kopp coca-te og et vaskefat plasseres i teltåpningen kl halvseks på morningen. Videre får vi en treretters middag som ble avsluttet med ei DIGER kake! “Imaging what this chef could make us with a real kitchen!” Vi gir dem noen kroner hver som takk for innsatsen i løpet av de siste dagene, og hele gjengen kommer rundt bordet vårt for å takke for turen. De skal pakke sammen alt neste morgen, for så å løpe ned til togstasjonen hvor toget går 05.30. Det betyr at vi må pakke og komme oss ut av teltene tidlig, eller på grensen til sent egentlig(det er nærmere kveld enn morgen for oss på denne tida av døgnet). Klokka 03.00 blir vi vekt, da er det bare å hive på seg klærne, pakke sammen utstyret og komme seg ut av teltet. Vi får utdelt hver vår matpakke og etter en time trasker vi ned til kontrollbua like nedenfor campen. Her må vi vente en time før det kommer noen på jobb. Vi er gruppe nr to, og før kontrollen åpner når køen hele veien opp til campen. Flaks at vi er tidlig ute!

Det har vært utfordrende å være guid for vår gruppe. Den fysiske formen til gjengen de har drassa på har vært svært sprikende. Nå hadde Frank fått nok, og bestemte at denne siste dagen skulle han gå først. Dagens etappe var mye lettere og kortere, og det var mulig å holde en nogen lunde samla tropp. Første stopp var “The sun gate”. Endelig! ENDELIG!! Nå så vi for første gang Machu Picchu! For et syn!! Leggene verket, knea var vonde, kroppen var sliten, men der sto vi nesten hele gjengen og beundret Machu Picchu som badet i sol fra så godt som skyfri himmel! Vi beundret synet mens vi inntok litt næring og fikk tatt noen bilder. Men plutselig, som ved et trylleslag, var Machu Picchu borte! Opp i fra dalen ved siden av hadde det steget opp et heftig skydekke. Det var helt merkelig hvor fort det snudde seg. Men altså; en klar fordel å ligge i tet på slike turer, de siste i gruppa fikk med seg skyene…

Hurra! Vi ser Machu Picchu fra The Sun Gate!

Vips! Så så vi ingenting!

Vi hadde fortsatt en time igjen før vi kom ned til ruinene, så det var bare å traske på. Vi fikk stadig glimt på tur nedover og det var like fantastisk å se hver eneste gang. Etter en kjapp lunsj ved inngangen, tok Frank oss med på en guidet runde i ruinene. Alle var temmelig slitne, men Frank er flink og får oss til å holde fokus. Kamil hadde i mellomtiden ordnet med bussbilletter til oss for å få oss ned fra fjellet, og utpå ettermiddagen tok vi toget, Perurail tilbake til der bussen til Cuzco ventet på oss. Togturen var 40km og tok 1,5 time. Det var med andre ord god tid til å se seg om, og få med seg utsikten fra nede i dalen.

Eneste fastboende på Machu Picchu pr d.d.

Et helt fantastisk reisemål! Turen ANBEFALES!!

Store steiner vs. sterk natur. Veggen har stått slik siden Machu Picchu ble gjenoppdaget på starten av 1900.

Frank forteller om Machu Picchu til en sliten forsamling.

Slitne bein, slitne sko...

... MEN det var så utrolig verd det! En suveren tur i inkaenes fotspor!

Vi kom tilbake til Cuzco kl 19.00 torsdagskvelden. Dødsslitne. Etter en god og varm dusj gikk vi ut for å levere tilbake fjellskoene. Vi måtte ha noe mat, men begge var så slitne. Vi bestemte oss for å ta den første restauranten vi støtte på. 

Frosne, trøtte og forkjøla gikk vi ned gata og havna på Inka Bar. Entusiasmen var stor hos de ansatte, men ikke nok til å smitte over på oss. De plasserte oss helt framme ved peisen og scenen, gav oss en meny og lurte på om vi ville starte med en drink. Vi takket nei, tok lemonade i stede og bestilte mat. De hadde flere muligheter på menyen, men du måtte kjøpe 3-retters… Matlysten var ikke helt der, men sånn var opplegget. Dessuten; det kostet oss bare 20 SOL. I det forretten kom på bordet skjer det ting foran oss. Tror du ikke de har samla sammen et femmannsband med panfløyte, tromme og gitarer. I tillegg hadde de med seg fire dansere. Alle oppdresset i ulike lokale drakter. Deretter startet fult show! Akkurat det vi trengte på en slik kveld…. not… Ikke hadde vi med kamera, så noen bilder ble det ikke. Dessuten hadde vi mer enn nok med å henge med på applausen etter hver låt. Sliiiiitsomt… Men de var helt sikkert veldig, veldig flinke!

Vi tok kveld, sov som små barn. Fredag var vi fortsatt ikke helt restituerte, men det var bare å dra seg opp av senga, pakke sekkene og komme seg til flyplassen. Lima neste! Vi ankom Lima, lunsjet på et sted hosteleieren anbefalte, kom tilbake til hostellet og rett i seng. Formen kommer seg gradvis, men det blir noen c-vitaminer og paracett. Lima er forøvrig en fantastisk fin by! Skulle ønske vi hadde mer tid her. Marit har ei natt, mens Maren har tre. Så nå skilles våre veier etter sju fantastiske uker rundt omkring i Sør-Amerika. Tida har gått alt for fort, skulle minst reist rundt dobbelt så lenge, men; all good things must come to an end… Så vi får heller planlegge neste tur.

I løpet av fjellturen:
Nytt ord; ertebæsj – når du går ned fra et fjell og det kjennes ut som du må bæsje, men når du har do muligheter må du ikke likevel. Dette kan vedvare over lengre tid.
Tema; hvorfor spiser vegetarianere egg? Et tilbakevendende tema.
Kunnskap; Så det finnes virkelig noe som heter reinsdyr? Det er ekte dyr? Mark lærer stadig noe nytt.
Gjenganger; “e må på do e” Maren 10 – 15 ganger pr dag

Nytt; Vi har fått leggmuskler! Type klumper! Stolt!

Maren & Marit